Verdidebatt

Ratzingers siste hilsen

Joseph Ratzingers fremstilling av overgrepsskandalene i Den katolske kirke dreier oppmerksomheten vekk fra eget ansvar og over til et samfunn der de moralske standardene angivelig har «kollapset».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Inngangen til den stille uke i den katolske kirken ble alt annet enn stille. 11. april fikk internasjonale medier tak i et innlegg om seksuelle overgrep i kirken som skal være skrevet av forhenværende pave Benedikt XVI. Det skulle etter planen publiseres i et tysk tidsskrift, men ble i stedet spredd på internett. Den 92 år gamle Joseph Ratzinger sine betraktninger har provosert mange og oppmuntret andre. Samtidig er utspillet fra den tidligere paven et unntak fra hans selvpålagte offentlige taushet rundt de mange kontroverser som nå preger kirken. Det vekker oppsikt.

Vestlig dekadanse

Washington Post sin vinkling var at Ratzinger talte pave Frans midt imot. Selv om det kan være en overdrivelse, peker innlegget likevel i en annen retning enn det pave Frans gjorde på det kirkelige toppmøtet i Roma 21.-24. februar. Argentineren satte overgrepskrisen på den globale agendaen for verdens største kirkesamfunn ved å invitere alle ledere for de nasjonale bispekonferansene til toppmøtet. På den måten ga paven et kraftig signal om at overgrep i den katolske kirke ikke kan reduseres til et problem som er avgrenset til enkelte vestlige land. Overgrepene var ikke simpelthen et utslag av vestlig dekadanse.

I årevis har biskoper dekket over presters overgrep, mens mange lekfolk har tiet og overgrepsofre har kjempet for å bli trodd. Mange har gått en lang vei frem det historiske møtet i Roma i februar hvor skandalen var satt øverst på agendaen av pave Frans. Mens mange i kirken tidligere nektet for at overgrep ble begått av prester mot mindreårige, er det nå enighet blant liberale så vel som konservative i kirken om at overgrep har vært et massivt problem. Det som splitter kirken på opprivende vis er i særlig grad årsaksforklaringene.

Skylden på USA

Pave Johannes Paul II tematiserte i liten grad overgrepene i sitt virke som kirkens øverste leder. Da han først gjorde det, var det i lys av oppmerksomheten problemet fikk i USA. Da var polakken opptatt av å forklare og avgrense fenomenet til det nordamerikanske samfunnet. Det samfunnet, og ikke den katolske kirken, var den som satt på anklagebenken, sa han i sin tale til barn og unge på verdensungdomsdagene i 1993. I et brev til de nordamerikanske biskopene i samme år la han også skylden på et USA som var altfor liberalt og kalte det for «an irresponsibly permissive society».

Det er påfallende at det er i vestlige land som USA, Australia og Irland at overgrepene har forsårsaket de største avisoverskriftene og de høyeste erstatningskravene. Noen vil berømme disse samfunnene som velfungerende rettsstater med liten grad av korrupsjon sammenlignet med en del andre land hvor katolisismen står sterkt. Mens andre vil igjen insistere på sammenhengen mellom vestlig liberalitet og seksuelle overgrep.

Ikke bare Vesten

Den pavelige kommisjonen for beskyttelse av mindreårige vedtok i september at Brasil, Zambia og Filippinene skulle være åsteder for et pilotprosjekt der kirken skal gi større rom for å lytte til overgrepsofre. Mens pave Frans på denne måten signaliserer at problemet går langt ut over Vesten, fokuserer Ratzinger i sitt siste innlegg på vestlig normoppløsning som årsak. Og samtidig som pave Frans viser vesentlig handlekraft som pave i spørsmålet, nevner ikke Ratzinger paveembetets handlingsrom eller Vatikanets makt med ett eneste ord i sin historie om overgrepsskandalen. Det hele er en delikat situasjon: En tidligere pave hever stemmen og motsier potensielt sett den regjerende paven. Kan en av dem da være ufeilbarlig?

Liberale katolikker hevder gjerne at årsakene til overgrepskrisen er hierarkiske strukturerer, berøringsangst overfor seksualitet og sølibatet for prester. Mer konservative stemmer fremhever på sin side at overgrepene skyldes et nytt og løssluppent syn på seksualitet etter 68’er-opprøret, også på presteseminarene. Samtidig knytter de en stadig større aksept for homofili de siste tiårene sammen med pedofili. De hevder de er uklare grenser mellom det ene og det andre, blant annet fordi mange av de mindreårige som er misbrukt av mannlige prester er unge gutter. Der hvor de liberale hevder at årsaken er strukturell, mener altså typisk konservative at årsaken er kulturell. Og her skriver Ratzinger seg tydelig inn blant de konservative med sitt partsinnlegg, når han blant annet påstår at mellom 1960 og 1980 «kollapset» de moralske standardene for seksualitet «fullstendig». Det er riktignok ikke første gang den tyske teologen beskriver det moderne samfunnet med bred pensel.

Homoseksuelle klikker

Fra før av visste vi at Ratzinger som teologiprofessor i Tübingen i 1968 ble rystet av det anti-autoritære studentopprøret i daværende Vest-Tyskland. Men først nå har vi fått innblikk i hvor tett han har koblet opprøret til seksuelle overgrep begått av prestene i sin egen kirke. Radikalismen på 60-tallet ledet til «homoseksuelle klikker» ved presteseminarene. På samme tid ble pedofili i kjølvannet av 68’er-opprøret «diagnostisert som tillatt og sømmelig», ifølge Ratzinger.

Denne forståelsen av 1960-tallets kulturelle revolusjon og dens konsekvenser for den katolske kirkens håndtering av overgrepssaker er interessant fordi vi får et tydeligere innblikk i mentaliteten som har preget den øverste ansvarlige for håndteringen av overgrepsskandalen i årene mellom 2005 og 2013. Spørsmålet om hva som må gjøres henger alltid sammen med oppfatningen om hva som har skjedd. Jo mer problemet er kulturelt betinget av et gudløst moderne samfunn som har forlatt kristen moral, jo mindre vil endring av kirkelige strukturer hjelpe. Dermed blir også spørsmålet om sølibat avfeid som irrelevant for diskusjonen om seksuelle overgrep.

Særegen versjon

Den italienske forskeren Massimo Faggioli påpekte at Ratzingers versjon av hva som har skjedd kun er «en liten del av historien og en meget særegen versjon» hvor Vatikanets rolle i det hele i løpet av nesten fire tiår ikke engang er nevnt (Washington Post 11.04.19). Det er noe av det mest interessante med Ratzingers forklaring: Hans fremstilling dreier oppmerksomheten bort fra hans eget ansvar som utøver av paveembetet og lar blikket i stedet kretse rundt et moderne samfunn – angivelig i full moralsk kollaps.

Spørsmålet mange stiller seg er også i hvilken grad denne virkelighetsoppfatningen deles av pave Frans, som nylig advarte mot å overdrive det rettslige perspektivet på overgrepene. De er fremfor alt et åndelig problem som må bekjempes med åndelige midler, fremholdt en pave som for noen måneder siden skal ha stanset biskopene i USA i å vedta mer konkrete standarder for biskoper ved varsler om overgrep.

«Hvorfor fikk pedofili slike proporsjoner?» («Why did pedophilia reach such proportions?) spør Ratzinger. Alle nikker vi gjenkjennende til spørsmålet, men en del av oss blir ikke beroliget av svaret hans: «Ultimately, the reason is the absence of God.»

Sviktende håndtering

I dette urovekkende enkle og samtidig mystifiserende svaret ligger kanskje også noe av årsaken til den katolske kirkens sviktende håndtering av alvorlig kriminalitet i egne rekker. Mange av institusjonens ledere har overdrevet religiøse forklaringsmodeller stilt overfor massiv menneskelig lidelse som også må avhjelpes med psykologisk og rettslig ekspertise. For altfor ofte har den katolske kirken opptrådt som en parallell rettsstat som skal etterforske, dømme og straffe sine egne i all hemmelighet – uten åpenhet overfor verken verdslige myndigheter eller rammede ofre.

Det er urovekkende enkelt, også fordi teologi kan være et svakt analyseredskap. For hvilken forklaringskraft har egentlig et utsagn om at Gud skal ha vært fraværende?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt