Modige Marta Steinsvik.
I diskusjonen om å kalle gater etter Marta Steinsvik, er det hun er mest kjent for, og som gjorde henne mest omstridt, ikke nevnt. Jødefordommer var utbredt i mellomkrigstiden. At jødene var aktivt inne i finansverdenen er forståelig, fordi mange andre yrker gjennom tidene har vært stengt for dem. At mange jøder var tilhengere av den russiske revolusjon, er også forståelig. Pogromene i tsartiden fikk mange jøder til å emigrere, noen til Norge.
Det som virkelig gjorde Marta Steinsvik omstridt, og som gjorde at hun ved slutten av sitt liv var forfulgt av myndigheter og andre, var boken ”Frimodige ytringer” utgitt på eget forlag. På forsiden sto: ”Kongeriket Norges Grunnlov §100”Frimodige ytringer om statsstyrelsen og en hvilken som helst annen gjenstand er enhver tillatt.” Boken kom ut i tre opplag, det første i mars 1946, etter at hun hadde hatt problemer med å få noen til å trykke boken.
Hun skrev blant annet(s23): ”Belegget på fengslene har aldri vært så stort som etter kapitulasjonen. Når hertil kommer at fangene som skulle være varetektsfanger i mange tilfeller notorisk behandles etter de tidligere tyske metoder, da må det antagelig være på tide for Stortinget og de høyere myndigheter å gripe inn.”
Hun gjenga tallrike konkrete eksempler. Men myndighetene grep ikke inn, derimot ble hun etterforsket, utsatt for diverse beskyldninger og truet på livet. Resultatet av fangebehandlingen etter krigen summerte Kjell Bondevik opp da landsvikoppgjøret ble diskutert i Stortinget: Det var en skuffelse, fordi de dømte ikke forsto at de hadde gjort noe galt.