Verdidebatt

Munken og sultanen

Et møte i 1219 var så grensesprengende at det har inspirert til religionsdialog og fredelig sameksistens helt fram til vår egen tid.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I år er det 800 år siden en spesiell begivenhet fant sted i den egyptiske havnebyen Damietta. Da møttes nemlig den katolske munken og ordensgrunnleggeren Frans av Assisi og den muslimske sultan al-Kamil av Egypt til fredelige samtaler, midt under det 5. korstog i 1219.

Grensesprengende

Denne handlingen var så grensesprengende og symboltung at den er blitt stående som en inspirasjonskilde til religionsdialog og fredelig sameksistens helt fram til vår egen tid.

Møtet er omtalt i flere vestlige kilder, men ikke i arabisk litteratur. For sultanens menn var begivenheten åpenbart ikke særlig viktig. Og dessuten var sultan al-Kamil kjent for enda mer radikale handlinger til fordel for fredelig sameksistens på tvers av religionsgrensene.

Hva som var Frans av Assisis begrunnelse for å bli med på korstoget er ikke helt klart, men i beretningene fra Egypt heter det at han ønsket å forkynne Guds ord for sultanen og hans folk. Til tross for stor motstand blant sine egne, greide Frans og en ordensbror å krysse grenselinjen og ta seg inn i muslimenes leir.

Glødende jern

Sultanen og hans menn har åpenbart trodd at munkene var sendemenn og hadde med seg viktige budskap fra sine krigsherrer. Men da det viste seg at de to tiggermunkene var kommet for å samtale om tro og religion, var reaksjonene sterke blant muslimene. Sultanen tenkte at munkene ønsket å konvertere til islam, men det gjorde de på ingen måte. Snarere utfordret de sultanens menn til jernbyrd: å bevise sin tros sannhet ved å gå på glødende jern. Det nektet sultanen, men han innkalte sine klokeste menn og religiøse ledere til dialog. De rådet imidlertid sultanen til å kappe hodet av munkene umiddelbart. Da han ikke etterkom dette, forlot de teltet. Og sultanen fortsatte samtalen alene.

Ifølge noen kilder ble munkene i leiren i flere dager. Sultanen tilbød dem rikdom og høye stillinger hvis de ble værende hos ham. Det avviste de. Og da han kom med gull, sølv og silke i gave, takket de også høflig nei til dette. Med sultanens eskorte kom de seg trygt tilbake til korsfarernes leir.

Delte meninger

Det har i 800 år vært diskutert hvor viktig denne samtalen var, og om den har betydd noe for ettertiden. Meningene er delte. At Frans’ handling var dristig, er hevet over tvil. Utsagn kan tyde på at han var klar over at han risikerte livet. Men han var ikke fremmed for tanken på martyriet som sin livsskjebne. Noen vil hevde at han søkte det. Ettertidens syn på Frans’ initiativ har i stor grad vært bestemt av hvilke oppfatninger man har hatt om korstogene.

Opplevelsene i Egypt ble uten tvil et vendepunkt i Frans’ liv, og det kom også til å prege den ordenen han hadde grunnlagt. De ønsket – som apostlene – å leve i forpliktende tjeneste for sine medmennesker, med livet som innsats. De fleste vil nok i dag hevde at Frans med sine handlinger demonstrerte et alternativ til korstogenes ideologi og praksis. Et tegn på at dette har vært av betydning er trolig det faktum at fransiskanerne, under skiftende muslimske herskere, har vært innrømmet et spesielt ansvar for å ivareta de kristne helligstedene i Palestina.

Størst risiko

Men betydningen av møtet i Damietta skyldes ikke bare Frans. Det var i like høy grad bestemt av sultan al-Kamils innstilling. Og han var nok den som tok den største risikoen med å la møtet forløpe som det gjorde. Sultanen er i det hele en svært interessant skikkelse. Som nevø av den store sultan Saladin, som i 1187 gjenerobret Jerusalem for muslimene, la al-Kamil seg på en annen linje. Da korsfarerne samlet seg i Egypt, tilbød al-Kamil en fredsavtale som blant annet innebar en kristen overtakelse av Jerusalem. Dette ble avvist av korsfarerne, som ønsket et væpnet oppgjør.

Sultanen trakk seg tilbake sørover langs Nilen. Da han ble forfulgt av korsfarerne, tilbød han på nytt en fredsavtale, men nok en gang ble tilbudet avvist. Da korsfarerne gikk til angrep i juli 1221, havnet de i sultanens felle, og en hær på 1.200 riddere og 4.000 bueskyttere ble fullstendig knust. al-Kamil kunne seirende vende tilbake til Damietta, heve beleiringen, og sette fri kors­farernes fanger.

Beholdt Tempelhøyden

Men til tross for dette var sultanen fortsatt innstilt på en fredelig løsning. Da den tysk-romerske keiser Fredrik 2. selv ankom Palestina, resulterte dette i februar 1229 i en avtale som innebar at korsfarerne overtok Jerusalem, Betlehem og Nasaret, men at muslimene beholdt Tempelhøyden (Haram as-Sharif) i Jerusalem. Avtalen innebar betydelige interne problemer for al-Kamil, da den muslimske verden ble «rystet av et uvær» som resulterte i protester i alle større byer i Orienten. Det kom til åpen konflikt mellom al-Kamil og nevøen an-Nasser. Men al-Kamil beholdt makten fram til sin død i 1238, og gjenerobret Damaskus fra an-Nasser, som ble fordrevet til Jordans ørken.

I hvilken grad møtet med Frans av Assisi fikk direkte konsekvenser for al-Kamil og den politikk han senere kom til å føre, er det vanskelig å ha bastante meninger om. Kildene tillater ikke enkle konklusjoner. Men begge kom de – på hver sin side – til å bryte med de destruktive oppfatninger og fiendebilder som korstogstiden representerte. Derfor ble de begge viktige symbolskikkelser for ettertiden.

Det naturlige valget

Da den kjente katolske orientalisten og islam-eksperten Louis Massignon i 1934 skulle velge sted for sin Badaliya-stiftelse, var
Damietta – møtestedet for Frans og al-Kamil – det naturlige valget. Massignon hadde fullført sin store avhandling om den muslimske middelaldermystikeren og sufimesteren Hallaj som ble martyr fordi hans tro var for sterkt preget av kristendom.
Nå ønsket Massignon med sin stiftelse å skape et miljø for dialog og tverreligiøst samarbeid. Han fikk pavens velsignelse til dette.

Da pave Johannes Paul 2. i 1986 inviterte kristne, muslimske, jødiske, buddhistiske og andre religiøse ledere til samtale og felles bønn for fred, var Assisi det naturlige møtestedet. Dette initiativet ble fulgt opp av flere lignende møter i Assisi, der forholdet mellom Frans og al-Kamil er blitt framhevet som eksempel til inspirasjon og etter­følgelse.

Harald Olsen

Faglitterær forfatter NFFO

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt