Øystein Blymke

Tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet
42

Triumfalismens farer berører oss alle

I sin tale palmesøndag minnet pave Frans oss om triumfalismens farer. Om hvor skremmende raskt sinnsstemninger og oppfatninger kan skifte hos oss mennesker. Fra de tiljublende og triumferende, til de hoverende og fornedrende oppfatninger - om den andre.

Publisert: 16. apr 2019

I triumfalismens irrganger dyrkes selvopptattheten. En egenskap som forsterkes når gleden over å bli tiljublet for sin fortreffelighet og popularitet tar overhånd. En glede som blir ekstra stor når den selvopptatte, i hoverende og nedlatende former, kan skåre noen ekstra poeng gjennom å raljere over andres tro, tanker og gjerninger. En raljering utført, ofte i den hensikt å kunne kaste litt ekstra glans over sine egne meninger og holdninger, om rett og galt. Og samtidig bringe andres meninger og holdninger i miskreditt.

Han som red inn i Jerusalem denne palmesøndagen var så langt fra triumferende som han kunne være. På tross av den triumf han allerede hadde høstet hos dem han talte til, lot han seg verken forlede til hovmod, selvforherligelse, intoleranse eller belærende og rettferdiggjørende tale. For Ham var det, og ble det, ydmykhetens, fornedrelsens og lidelsens vei frem til målet.

Hovmod står for fall heter det. For mange går det imidlertid svært lang tid før man erkjenner fallet. Kanskje er det fordi man i det lengste ønsker å tro at den grønne gren man sitter på, kun kan vokse inn i himmelen hvis det er deg selv som sitter på den? 

Selvopptatthet behøver ikke i alle livets forhold være en dårlig egenskap. Alle som vil litt lenger opp og fram her i livet enn alle andre - og de er ikke få (!) - må nok dyrke seg selv og sitt litt mer enn hva andre gjør, for å kunne nå sine mål. Det gjelder toppolitikere, næringslivstopper - kultureliten, den intellektuelle førstedivisjon og toppidrettsfolk...og flere til.. Vil man triumfere må det som regel være, over andre – paradoksalt nok kanskje?

Faren ligger imidlertid i å bli så selvopptatt, at man kort og godt ikke får tid til annet enn å hige etter annerkjennelse og rosende ord - om alt hva man selv står for, og har strevd for å bli.  Da er imidlertid risikoen også til stede for at man mister evnen til å annamme at noen andre der ute et sted trenger deg. Og at de som da trenger deg, trenger deg kanskje i en noe mer ydmyk, og mindre triumferende utgave av deg selv?

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
15 dager siden / 1919 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1732 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
13 dager siden / 1721 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
6 dager siden / 1023 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
9 dager siden / 876 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
20 dager siden / 860 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 819 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere