Øystein Blymke

Tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet
27

Triumfalismens farer berører oss alle

I sin tale palmesøndag minnet pave Frans oss om triumfalismens farer. Om hvor skremmende raskt sinnsstemninger og oppfatninger kan skifte hos oss mennesker. Fra de tiljublende og triumferende, til de hoverende og fornedrende oppfatninger - om den andre.

Publisert: 16. apr 2019

I triumfalismens irrganger dyrkes selvopptattheten. En egenskap som forsterkes når gleden over å bli tiljublet for sin fortreffelighet og popularitet tar overhånd. En glede som blir ekstra stor når den selvopptatte, i hoverende og nedlatende former, kan skåre noen ekstra poeng gjennom å raljere over andres tro, tanker og gjerninger. En raljering utført, ofte i den hensikt å kunne kaste litt ekstra glans over sine egne meninger og holdninger, om rett og galt. Og samtidig bringe andres meninger og holdninger i miskreditt.

Han som red inn i Jerusalem denne palmesøndagen var så langt fra triumferende som han kunne være. På tross av den triumf han allerede hadde høstet hos dem han talte til, lot han seg verken forlede til hovmod, selvforherligelse, intoleranse eller belærende og rettferdiggjørende tale. For Ham var det, og ble det, ydmykhetens, fornedrelsens og lidelsens vei frem til målet.

Hovmod står for fall heter det. For mange går det imidlertid svært lang tid før man erkjenner fallet. Kanskje er det fordi man i det lengste ønsker å tro at den grønne gren man sitter på, kun kan vokse inn i himmelen hvis det er deg selv som sitter på den? 

Selvopptatthet behøver ikke i alle livets forhold være en dårlig egenskap. Alle som vil litt lenger opp og fram her i livet enn alle andre - og de er ikke få (!) - må nok dyrke seg selv og sitt litt mer enn hva andre gjør, for å kunne nå sine mål. Det gjelder toppolitikere, næringslivstopper - kultureliten, den intellektuelle førstedivisjon og toppidrettsfolk...og flere til.. Vil man triumfere må det som regel være, over andre – paradoksalt nok kanskje?

Faren ligger imidlertid i å bli så selvopptatt, at man kort og godt ikke får tid til annet enn å hige etter annerkjennelse og rosende ord - om alt hva man selv står for, og har strevd for å bli.  Da er imidlertid risikoen også til stede for at man mister evnen til å annamme at noen andre der ute et sted trenger deg. Og at de som da trenger deg, trenger deg kanskje i en noe mer ydmyk, og mindre triumferende utgave av deg selv?

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere