Lemma Desta Gonamo

20

Nei takk til en totalitærstat med kontroll over innbygere

Jeg velger å tro Jon, forstår veldig gått prinsippene med rettigheter og konvensjoner, som var ment for å stoppe staten fra overgrep og tvang over borgerne enn omvendt. Det staten derimot har, et ansvar å sørge for borgerne lever fri fra vold og undertrykkelse uansett hvor det framkommer; hjemme eller andre steder.

Publisert: 15. apr 2019  /  114 visninger.

Jeg takker Jon Horgen Friberg for respons om mitt artikkel om negativ sosial kontroll og norske myndighetenes bruk statligmakt med støtte fra akademia og forskning. Artikkelen og responset berører flere saker og temaer relevant i det norske samfunn i dag særlig i overgangen fra homogent (kulturelt sett) til et mer sammensatt samfunn. Mer spesifikt tar vi opp barnekonvensjon og barns rettigheter sammen foredleres rettigheter. Det må også ses i sammenheng med statensansvar.

For å svare tar jeg utgangspunkt i det jeg er uenige med Jon nemlig jeg tviler sterkt om staten i det hele tatt har «noe rettigheter i dette». Jeg velger å tro Jon, forstår veldig gått prinsippene med rettigheter og konvensjoner, som var ment for å stoppe staten fra å utøve overgrep og tvang over borgerne enn å gi noe rettigheter til noen. Det komiske her er da, selv en regjering med høyresiden som strå for en ideologi med mindre statsstyring i individets og familieliv og valg, ville bruke mer statligmakt å ha kontroll over innvandrerbarna. Selv i en sosialdemokratisk sammenheng, det sosiale felleskapet er ment for å løse materielle eller økonomiske problemer enn lage et totalitært samfunn som styres av felleskapets mening og kultur preferanser. Derfor mener jeg staten kan og skal ikke ha noe kontroll. I en fri, demokratisk, parlamentarisk demokrati skal staten neppe kontroller noen med et unntak nemlig alt og alle som ville bruke vold for skade andre. Dersom statens styrke måles ut ifra evnen å kontroller borgerne, der har Kina og ande Marxist regimer før og nå bedre eksempler. Heldigvis ingen ønsker seg til å leve i et Norge der statelige myndigheter kontrollerer sine innbyggere.

Det staten derimot har, et ansvar å sørge for borgerne lever fri fra vold og undertrykkelse om det framkommer hjemme eller andre steder.

Her er jeg, enige med Jon, at ingen barn i Norge skal leve og vokse med motstridende identitet og lojalitet. Likevel må vi nok være realistiske at vi kommer aldri å ha et samfunn uten dilemmaer. Barn som vokser i dagens og fremtidens samfunn kommer til å møte ulike verdier og veivalg. Rapporten, Jon og fafo har lagd, legger ikke opp til problemstillingen ut ifra det virkelige verden med dilemmaer og verdikonflikter. i stedet for det tar den utgangspunkt i majoritetskulturens udiskuterte hegemoni og måler innvandrere barnas tilpassing eller avvik. Det er dette jeg vil løfte fram.

Det er i denne sammenhengen at staten kan ikke ta side. Staten har et ansvar å sørge for alle barn uansett familiebakgrunn og valg, respekteres og møtes slik de har krav. Det er ingen hemmelighet at majoritetssamfunnets liberal verdier på mange av de betente temaene setter premissene for disse diskusjoner. Jeg har stor respekt for profesjonalitet og kompetanse i det norske samfunn. Likevel vil våge spørre om hvor mange av lærere, helsearbeider, psykologer, barnevern ansatte osv er stand til å møte ungdommer med respekt til familiens kulturelle og religiøse arv?

Jeg har ikke empirisk data for min påstand, men jeg antar svaret er ikke vanskelig å enes om. I et samfunn der religiøsitet forbindes med (nesten) alt negativt er det ikke så rart at mange har fordommer mot religiøst forankret livsvalg og barn oppdragelse. Når selv voksne innvandrere og deres religiøsitet møtes med frykt, tvil og likegyldighet, hvordan kav vi forvente barn og ungdommers valg møtes med forståelse? Derfor etterlyser jeg større sensitivitet om statens maktbruk ovenfor innvandrer befolkning gjennom barnas valg.

Når det gjelder, ungdommer som ville bryte med familietradisjoner og verdier, regner jeg med dette handler om ulike og individuelle saker som trenger spesielle behandling enn en generell svar, forventes av staten hjelper i kommunikasjonen enn bidrar til familie enheten for bli separert i lovens og rettighetenes navn. Jeg håper virkelig statlig makt (som felles ressurs) brukes for noe som bygger opp, hjelper til å løse konflikt og øke enhet/samhold. Igjen jeg har ikke empirisk data men jeg påstår at det kan hende bruken av norskstatsmakt har førte til mange familielivet har fått ny problemer. Forresten vi har mange eksempler der det ikke gikk bra med hvordan barna der staten hadde tatt over omsorgsansvaret. Dette skal ikke brukes som argument for å begrense statens ansvar, men må ligge som påminnelse og advarsel som fører til aktsomhet.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere