Krisen er reell

Frafallet synes å slå inn uansett hvilken form våre kirkefellesskap har. Det betyr at hverken tro på høykirkelig liturgi, karismatikk eller moderne uttrykksformer synes å gjøre susen. Uansett stil mister vi for mange av våre egne. Noe i måten vi arbeider på, må forandres.

All endring begynner med å erkjenne hvor vi er. Det er kanskje derfor Jesus sier han nettopp er Sannheten. Ikke bare er han den overordnete sannhet i universet, han er også opptatt av at vi møter virkeligheten slik den er. Det er nettopp der han vil komme oss til unnsetning i vår svakhet.

Det er også han som gav oss oppdraget: «… og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» At det er på hans hjerte å møte menneskene bak statistikkene, tror jeg er hevet over enhver tvil. Her er det hjelp å få, enten det foldes eller løftes hender.

Det handler om barn og barnebarn

En av mine største sorger de siste par tiår har vært å se hvor mange venner fra barndom og studietid som helhjertet fulgte Jesus, men ikke lenger gjør det. Av ulike grunner hoppet de av. Noen beholdt Jesus, men slettes ikke alle. Kunne vi legge til rette for at flere av våre barn og barnebarn vil tilhøre kirkefellesskapet hele livet gjennom, er det verdt innsatsen. La oss snu hver stein!

Mange av oss jobber for kirkevekst. Alle som har arbeidet med salg, vet at det er langt lettere å beholde nåværende og vinne tilbake tidligere kunder enn å vinne nye. Bare spør de flittige medarbeiderne i Vårt Lands abonnementsavdeling. Den letteste måten å se kirkevekst på, er å beholde flere. For bedre å forstå hva som skal til, kan vi begynne med å se på hva mange unge selv sier om årsakene til frafallet.

En av dem som bidrar med slik innsikt, er David Kinnaman fra Barna Research i USA. Under et seminar på Menighetsfakultetet i regi av Norme og Beveg Oslo i fjor høst ble vi bedre kjent med hans forskning. Gjennom nesten to tusen intervjuer som ligger bak boken You lost me fra 2011, kommer det frem at det er tre hovedgrunner til at unge voksne forlater kirken: 1) manglende disippelgjøring 2) manglende kobling mellom generasjonene og 3) manglende kobling mellom tro og arbeid.

Konkrete mål

De gode nyhetene er da: Dette er det ikke rakettvitenskap å gjøre noe med! Heldigvis har mange kirkesamfunn begynt å ta tak i første punkt. Konferansen «Gi Jesus videre», som avholdes i november og som en rekke kirkesamfunn står bak, setter spesielt fokus på dette. Som Linda A. Johannesen i Misjonskirken Norge peker på i sin bok Hver tid teller (Luther forlag, 2018), skjer trosformidling primært i hjemmet. Dersom foreldre ikke har vokst opp i hjem hvor dette har skjedd, er det behov for å utruste bedre til nettopp dette. Der kan kirken bidra med trosopplæringskurs og sterkere fokus på i forkynnelse og i husgrupper.

For å ta tak i de andre to punktene – kobling mellom generasjonene samt koblingen mellom tro og arbeid, krever det litt mer kreativitet og innsats. Men uansett må det fokuseres på disse tre punktene fremfor annet. Noe annet må kanskje nedprioriteres. Ikke minst må disse tre punktene jevnt og trutt løftes opp – helt til vi får snudd statistikken.

Faktisk diskuteres

Det jeg derfor ønsker meg, er at denne kirkens kanskje største utfordring faktisk diskuteres i hvert eneste ledermøte eller kirkerådsmøte det neste halve året. At biskoper, pastorer, prester, styremedlemmer og eldste – alle som er med å beslutte retningen i en norsk menighet – tar seg tid til å lese faktagrunnlaget som foreligger og noen av løsningsforslagene forskningen peker mot. Og at det i tråd med dette settes i gang konkrete tiltak som kan måles over tid. Jeg tror det er trygt å si at dette nok ligger Mesteren på hjerte.

Hermund Haaland

Utviklingsleder i tankesmien Skaperkraft og forfatter av boken «Samfunnsbygger – Kirken ut av isolasjon»