Lemma Desta Gonamo

20

Å oppdra barn etter egne religiøse og kulturelle overbevisning er ikke negativ sosial kontroll.

Denne kronikken debatterer integreringspolitikk og statelige maktbruk ovenfor innvandrerbefolkningen. Kronikken tar utgangspunktet i en nylig lansert rapport om "negativ sosial kontroll." Den argumenter for varsomhet og aktsomhet slik at statlig politikk knyttet til negativ sosial kontroll ikke blir en form for statelig sosial kontroll.

Publisert: 11. apr 2019

Denne kronikken debatterer integreringspolitikk og statelige maktbruk ovenfor innvandrerbefolkningen. Det norske stat har mange mørke erfaringer av maktbruk ovenfor minoriteter. Før var det jøder og samer, nå står innvandrere på menyen av statligpolitikken. Med flyktningkrisen i 2015 og økende frykt for innvandring i Europa som bakteppe, har den offisielle poltikken om innvandrere dreide seg kun om integrering. Integrering i denne sammenhengen handler om hvor fort innvandrere lærer seg det norske språket og kommer inn i arbeidsmarkedet. Integrering er redusert til administrativ tilrettelegging fra statens side og hurtig tilpasning fra innvandrernes side. Politikken mangler innsikt i dybden av verdikonflikter, dilemma og nyorientering som kreves. Denne mangelen ble nylig aktualisert i en rapport om utbredelsen av sosial kontroll og foreldrenes rolle i å begrense barns frihet. Det var forsker Jon Horgen Friberg, som sammen med Mathilde Bjørnset står rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll». Rapporten basere seg på undersøkelser iblant ungdommer i skolene i østlandsområde og intervjuer av foreldre.

I denne kronikken utfordrer jeg rapportens utgangspunkt og perspektiver med særlig fokus på et viktig funn i rapporten, nemlig forholdet mellom foreldres religiøsitet og barnas frihet. Først må det presiseres at rapporten var en bestilling fra myndighetenes side og derfor tar utgangspunkt i en politisk oppfatting av «en økende bekymring i norsk offentlighet for hvordan æreskultur, patriarkalske normer og konservativ religiøsitet i enkelte innvandrergrupper kan gi opphav til sosial kontroll og foreldrepraksiser som begrenser unges autonomi og livsutfoldelse.» Det er uheldig en slik rapport om barn og foreldreskap i et sammensatt samfunn overlater å problematisere problemstillingen og idealene som kommuniseres gjennom rapporten. Diskusjonen om omfanget av problemet må vente for vi definerer hva vi snakker om. Begrepet «negativ sosial kontroll» populariseres gjennom politiske utspill. Rapporten unnlates å stille kritiske spørsmål som hva negativ sosial kontroll er? Hvem vurderer det, og ut fra hvilken målestokk? Kan foreldres kulturelle og religiøse overbevisning uten videre anses som negativ sosial kontroll? Har foreldre rett å oppdra barna sine i tråd med egne kulturelle og religiøse overbevisninger? Kan staten være pådriver for verdimessige veivalg for barn og ungdommer i et sammensattsamfunn og en liberal demokrati?

Tross sin faglig kompetanse betegner rapporten et forenklet bilde av samfunn. Den kulturelle kompleksiteten i dagens samfunn reduseres til kontrast mellom norsk-vestlig kultur og innvandrerkultur. I tillegg kulturelleforskjeller sammenliknes som om de er i en uforenelig opposisjon til hverandre. Æreskultur versus verdighetskultur, individualistisk versus kollektivistisk, patriarkat versus likestilling, religiøst versus sekulært. Videre generaliserer rapporten om at innvandrere er religiøse og det norske samfunn er sekulært. I rapporten defineres «sekulære samfunn ikke bare av at religiøs tro er mindre viktig i folks liv, men av at autoritet og legitimitet søkes andre steder enn i religiøse tradisjoner, som gjennom vitenskap, rasjonalitet og demokratisk debatt.» Et av hovedfunnene i rapporten hevdes å være at «jo mer foreldrene er opptatt av å bevare hjemlandets kultur, og jo mer religiøse foreldrene er, jo større sannsynlighet er det for at ungdommene opplever strenge foreldrerestriksjoner». Rapporten forbinder religiøst og kulturelt forankret barneoppdragelse med negativ sosial kontroll og der med gir rapporten en uheldig assosiasjoner og forsteker fordommer mot religion i samfunnet.

Norge er et godt sted å oppdra barn. Både det norske (barnelov) og internasjonale regelverk (barnekonvensjonen) om barnerettigheter anerkjenner foreldres veiledning og rettigheter i barneoppdragelse med vektlegging av barnas egne rettigheter. Selv om staten og storsamfunnet har en rolle i dette, skal denne rollen overfylles med aktsomhet. Innvandrere i Norge har dessverre dårlig erfaring med det norske samfunn når det gjelder barneoppdragelse. Når generelle holdningen i samfunnet legger forventer om at innvandrere skal integrere seg med lite hensyn til egne kulturell og religiøse verdiforankringer, blir påfølgende forventinger og press på barn med innvandrerbakgrunn å gjøre det samme og kanskje enda mer. I sted for å legge til rette for at barn med innvandrerbakgrunn kan leve godt med og dra nytte av sine dobbel tilhørighet og kulturkompetanse, kommer verdimessige forventinger om oppføre seg som majoriteten. Sex utenfor ekteskap, homofili, kjæresteforhold, og alkohol er blant temaene ungdommer med innvandrerbakgrunn og deres foreldre streve med. I et samfunn som favoriserer liberale verdier, møter ungdommene med innvandrerbakgrunn ulike tilnærminger og standpunkter på disse temaene hjemme og i samfunnet.

Norge er blitt et sammensatt samfunn. Kulturer, normer og verdier som innflytterne bringer med seg utfordrer det eksisterende og omvendt. I takt med dette kommer norske ungdomskultur og verdivalg i barneoppdragelse til å ha flere alternativer. Verdig og veivalg i barneoppdragelse, foreldreskap og ungdommers liv er mer komplisert enn enten-eller, for-mot alternativene. I dette komplekse kan statlige poltikken ikke velge side mellom konservativ familieorientert oppdragelse og sekulær individualistisk barneoppdragelse. Staten har et ansvar å tilrettelegg for trygge oppvekstsvilkår for alle barn i Norge uten å ta stilling til ideologiske og verdimessige valg. Uten aktsomhet blir statlig politikk knyttet til negativ sosial kontroll en form for statelig sosial kontroll. Det skal ikke forekomme i verdens beste liberaldemokrati.

Kronikk står i dagens utgave av Dagen (11.04.2019).

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4973 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4748 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2593 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2307 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1791 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1752 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1513 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1370 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1301 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
8 dager siden / 1191 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere