Elise Skarsaune

Generalsekretær
5

Barns trosfrihet - mitt ansvar

Barnekonvensjonen slår fast statens ansvar for å respektere barns tanke-, samvittighets- og trosfrihet. Dette inkluderer respekt for foreldre eller foresattes rett til å veilede barn i å utøve disse frihetene, frem til barnet selv har oppnådd selvstendig beslutningskompetanse. Retten til å uttrykke ens religion eller tro kan kun begrenses ved lov, og bare i den grad det er nødvendig for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andre menneskers grunnleggende rettigheter og friheter. Den norske staten er bundet av barnekonvensjonen, og i Norge har vi valgt å integrere konvensjonen i norsk lov på en slik måte at dersom det oppstår konflikt mellom en nasjonal lov og konvensjonen, så vinner konvensjonen. Kun Grunnloven står over på rangstigen. Men hva betyr dette for oss tros- og livssynssamfunn? Hvilket ansvar har vi?

Publisert: 11. apr 2019

Dette er en omarbeidet versjon av innlegg på seminaret “Hvem bestemmer hva barn skal tro?” på Litteraturhuset i Oslo 11.april, i regi av Født Fri, Hjelpekilden og Holistisk Forbund.


Selvstendig og moralsk ansvar som tros- og livssynsaktører  

Hva betyr barns rett til tanke-, tros- og samvittighetsfrihet for oss tros- og livssynssamfunn?  Hvordan skal vi ta barns trosfrihet på alvor? Hvilket moralsk ansvar har vi, ut ifra våre egne verdier og de føringer som vår tro eller vårt livssyn pålegger oss? 

Som humanist er jeg opptatt av alle menneskers rettigheter og i særdeleshet barns rettigheter. Barn har rett til informasjon, til å bli hørt i alle saker som angår dem, og de har rett til å gjøre seg opp sin egen mening i alle spørsmål. Den moralske appellen i barnets menneskelighet er ikke til å unngå, og forplikter meg som leder og mitt forbund som humanistisk livssynssamfunn. Ledere for og tilhengere av andre former for tro eller livssyn må naturligvis svare for sin egen del, men jeg opplever ansvaret som selvstendig og moralsk forpliktende. Hvordan kan vi forvalte et slikt ansvar?  

Praktiske steg for å ta ansvar for barns trosfrihet 
Jeg tenker vårt ansvar som tros- og livssynssamfunn for å bidra til respekt for barns trosfrihet kan deles inn i “sørge for-ansvar" og “legge til rette-ansvar". Under sørge for-ansvar tenker jeg at vi er direkte og uomtvistelig forpliktet til å sørge for at barn, når de oppnår religiøs lavalder (15 år ifølge norsk lov), har muligheten til å fatte sin egen informerte beslutning om hvorvidt de ønsker å være medlem i vårt fellesskap eller ikke.  

Under legge til rette-ansvar tenker jeg vi bør legge til rette for at foreldre/foresatte kan fatte informerte beslutninger på vegne av barn i sin omsorg. Voksne trenger å gjøres bevisst på barns rett til tros- og tankefrihet, deres veiledningsansvar som foresatte, barns voksende medbestemmelsesrett i tråd med alder og modenhet, og liknende. 

Videre tenker jeg vi bør legge til rette for at barn, i tråd med sin alder og modenhet, får tilgang på informasjon om hva de er medlem av, hva det betyr, og når de har rett til å bestemme hva selv. Det er fullt mulig å lage informasjon for barn i alle aldre om tro og livssyn, særlig dersom man gjør dette i samarbeid med barn selv. Dette er et område jeg håper vi selv skal få gjort mer på framover.  

 

Å ta barns rettigheter på alvor gir nye muligheter 
I tillegg til vårt direkte ansvar for å respektere barns trosfrihet, er det også slik at vi for vår egen del også kan dra nytte av å ta barns rettigheter på alvor. Mange voksne synes det er skummelt å snakke med barn om tro og livssyn, i frykt for å si noe feil eller å ikke ha svar på alle barns veldig mangfoldige spørsmål. Dette kan gjelde både foreldre, ansatte i barnehager og skoler, og oss i tros- og livssynssamfunnene. Dersom vi velger å innta barnets nysgjerrige og åpne tilnærming, kan vi imidlertid risikere å lære mye selv av å jobbe for og med barn.    

 

For å virkelig gå barns trosfrihet i møte, kan vi utfordre oss selv til å tilrettelegge for at foreldre/foresatte kan ha gode samtaler med barn i sin omsorg om livssyn, tro og hva det vil si å være en del av et tros- eller livssynsfelleskap. Vi kan arbeide for å selv hente inn barns meninger og innspill til vårt arbeid. Her kan blant annet arbeidet til Kirkenes verdensråd, i samarbeid med UNICEF, trolig være til god inspirasjon for mange. Og sist, men ikke minst, så kan vi hjelpe barnehager, skoler og andre arenaer der barn og ungdom ferdes til å møte barns nysgjerrighet overfor de store spørsmål på en mest mulig kunnskapsbasert måte.  

 

Å møte barn med åpenhet og nysgjerrighet, og nervøse voksne med informasjon og dialog, kan hjelpe oss å bli mer bevisste våre egne verdier, budskap og roller som tros- og livssynsaktører. Og det kan vel sikkert være nyttig for mange av oss. 

 

Staten kan holde tros- og livssynssamfunn ansvarlige, men gjør det ikke 
Staten, som er forpliktet av konvensjonen, har forpliktet seg til å bruke “alle nødvendige tiltak og midler” for å sikre respekt for barns trosfrihet. Hva betyr det? Hvilke virkemidler har staten overfor oss som tros- og livssynssamfunn for å sikre barns rettigheter?   

De fleste tros- og livssynssamfunn i Norge mottar midler fra sentrale og lokale myndigheter til sitt arbeid, ettersom dette anses av norske myndigheter som nyttig for våre medlemmer og samfunnet som helhet. Medlemmer av tros- og livssynssamfunn har krav på offentlig støtte til sitt valgte samfunn, slik at disse kan dekke deres ønsker og behov for tros- eller livssynstjenester. 

 

I går var den årlige fristen for tros- og livssynssamfunnene til å rapportere på aktiviteter og økonomi til myndighetene. Vi rapporterer i et skjema som myndighetene har fastsatt, og som de kan definere. Her kunne de for eksempel spurt om hvordan vi arbeider for å sikre barns rett til trosfrihet, på samme måte som de kunne spurt om hvordan vi jobber for å sikre likestilling mellom kjønnene, ikke-diskriminering på alle de grunnlag loven fastsetter, og så videre. Dette er ikke spørsmål som stilles i dagens rapporteringsskjema.  
 

Barnets stilling og rettigheter i norsk samfunnsliv forplikter 
Alle tros- og livssynssamfunn inngår i det norske storsamfunnet for øvrig. Når Norge er internasjonalt anerkjent for å være et foregangsland og å ha en progressiv innstilling til barns rettigheter, tenker jeg dette ikke kun handler om at vi har myndigheter som tar barn på alvor - det gjør de aller fleste av oss andre voksne i Norge også. Anerkjennelse av barns rettigheter, friheter, med- og selvbestemmelsesrett er en del av moderne norsk kultur. Når vi er en del av denne kulturen, er det å forvente at vi som tros- og livssynsaktører har et bevisst forhold til barns rettigheter. Hvis ikke går vi tydelig i utakt. 

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4973 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4748 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2593 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2307 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1791 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1752 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1513 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1370 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1301 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
8 dager siden / 1191 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere