Gudstjeneste for hvem?

På denne nettverksamlingen på Ålgård vi var så heldige å ha blant annet direktøren i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen, som en av bidragsyterne. Innlegget fra Vad Nilsen førte til debatt, for da uttrykket «gjenkjennbar» ble trukket fram som et viktig element i gudstjenestereformen ble spørsmålet reist; «gjenkjennbar for hvem?» Og i ettertid leser vi at Kirkemøte valgte å fremholde nettopp «gjenkjennbar» som det styrende i reformen i stedet for en større valgfrihet.

Men for meg som har jobbet i Luthersk-reformerte kirker i utlandet i mange år så stiller jeg meg litt undrende til hele denne debatten. Er det virkelig gudstjenesteformen som skal redde Den Norske Kirke ut av den nedadgående spiralen kirken befinner seg i, eller tar ikke kirka innover seg de enorme utfordringene den faktisk står ovenfor nå som den sakte men sikkert skal løsrives fra staten, også finansielt? At vi har løsrevet kirken fra staten strukturelt er en ting, men å løsrive den finansielt en helt annen. Og den utviklingen er uunngåelig. Det er bare ta et skråblikk ned mot Europa så ser man konturene av hva man har i vente.

Nå har det den siste tiden vært en del reaksjoner på at Kirkemøtet valgte en mer rigid gudstjenesteform enn hva mange hadde håpet på. Og argumentet for avgjørelsen til Kirkemøtet er at gudstjenesten skal være gjenkjennbar fra kirke til kirke. Da kommer vi tilbake til spørsmålet; «Gjenkjennbar for hvem?».

I sitt innlegg sa Ingrid Vad Nilsen at kvalitet på gudstjenesten er viktig, og refererte blant annet til en gudstjeneste hun hadde deltatt på hvor presten hadde glemt å tenne adventsstaken. Selv satt jeg i salen og tenkte at om jeg hadde deltatt på samme gudstjenesten så hadde jeg nok sikkert ikke lagt merke til adventsstaken i det hele tatt. Men jeg hadde definitivt husket det om jeg hadde blitt tatt godt i mot før og etter gudstjenesten, og kanskje til og med husket noe fra prekenen hvis jeg hadde opplevd denne som treffende. Litt seinere i samlingen gikk prost Ludvig Bjerkheim opp og flyttet på noen lysestaker og vaser som stod på alteret for at alter-partiet i Ålgård kirke skulle oppleves som mer åpent. Sidemannen min ble mektig imponert over den store forskjellen denne lille gesten medførte, mens jeg fortsatt satt litt forundret i salen og så ikke forskjell på hverken før eller etter. Symbolikk-forståelsen til Vad Nilsen og Bjerkheim var ikke feil, men det var heller ikke min manglende forståelse for samme symbolikk. For symbolikk handler alltid om kultur.

Å bruke symbolikk er absolutt viktig. Og når vi taler om Gud må vi ta i bruk alle sansene i oss, for i gudsnærværet skal vi få lov til å være hele mennesker. Vi skal ikke bare bruke forstanden, men også sjelen, hjertet og all vår kraft. Men for at symbolikk skal tale til oss så må den være gjenkjennbar. Men gjenkjennbar for hvem? Skal den bare være gjenkjennbar for de som alltid har gått i kirka og som en innvidd i denne kulturen, eller skal den også være gjenkjennbar for andre kontemporære borgere i samfunnet, kirkefremmende eller mennesker fra en helt annen kulturell bakgrunn? I Norge er festfargen hvit og sørgefargen svart, i Kamerun er sørgefargen hvit og festfargene er alle farger som tenkes kan.

Hvis Den Norske kirke ønsker å være en kirke med bare plass til en snever uttrykksform og medlemmer innvidd i en spesiell kultur, så er det ikke rart at kirka taper terreng. For å tro at one size fits all er i alle fall ikke å ta folkekirken på alvor. I et postmoderne samfunn er man ikke lenger ett folk med én kultur, men vi ett multikulturelt samfunn. Og i stedet for at biskopene skal håndheve et regelverk for gudstjenesteordningen, så burde kirka ha såpass tillitt til sine biskoper at de ble gitt oppgaven å teologisk veilede sine prester og menigheter hvis uttrykksformen skulle komme i konflikt med teologi.

Dermed får de rett de som bruker argumentet om at gudstjenesteformen slik den fremstår i dag ikke taler til unge av vår tid. Men på den andre siden så kan man heller ikke lage gudstjeneste for folk som ikke er tilstede. Og jeg tror neppe den yngre generasjonen vil strømme til kirken selv om man hipper opp gudstjenesten. Å nå nye mennesker med evangeliet handler mer om relasjon enn symboler. Det handler om det arbeidet menigheten engasjerer seg i fra mandag til søndag. Det handler faktisk mer om å elske sin neste, enn liturgi.

Men for de menighetene som lykkes med å nå nye, når en menighet vokser og mennesker fra ulik kulturbakgrunn, til og med kirkefremmende kommer inn i kirken, burde ikke disse da også få lov til å ta i bruk den symbolikken som taler til dem? Burde det ikke da være et poeng at gudstjenesteformen er gjenkjennbar for de som faktisk er tilstede? For hvis ikke de som faktisk er tilstede på gudstjenesten får lov til å sette sitt preg på formen og uttrykket, da vil de heller ikke få eierskap til gudstjenesten. Og har de ikke eierskap til sin lokale menighet så vil de heller ikke finansiere den. Og den dagen nærmer seg også for Den Norske Kirke.