Verdidebatt

Den avgjørende barmhjertigheten

I en lengre artikkel i Vårt Land 2. april svinger professor Bernt Oftestad svøpen over Den norske kirkes biskoper for deres nylige uttalelse om abort.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Under tittelen «Den avgjørende horisonten» går katolikken Oftestad til frontalangrep ikke bare på Bispemøtets forsiktige tilslutning til abortloven, men også på «velferdsstaten (som er) blitt den avgjørende politiske-etiske horisonten».

Uenighetsfellesskapet

Gjennom et spissfindig resonnement konkluderer han med at den norske konfesjonsløse velferdsstaten ikke er et autentisk demokrati, og gjennom biskopenes tilslutning til dette inautentiske demokratiet «blir dessverre deres ‘verdistandpunkt’ ikke noe annet enn det ‘noen’ hevder innen ‘uenighetsfellesskapet’».

Som trosfelle av Bernt Oftestad steiler jeg over den arroganse han legger for dagen overfor Den norske kirkes biskoper, og over hans nedlatende avvisning av deres kloke og medfølende støtteerklæring til kvinner i en vanskelig situasjon.

Men teologiprofessoren stanser ikke der. Ifølge hans betraktninger om velferdsstaten vil følgende uttalelse av biskopene: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang» uvegerlig føre til at Bispemøtet i neste omgang vil måtte hevde at «et samfunn med legal adgang til ‘aktiv dødshjelp’ er bedre enn et samfunn uten slik adgang». Preses Helga Byfugliens uttalelse om at troen «på Gud som gir livet, står der som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp», avfeies med et skuldertrekk: «Det stemmer ikke i det hele tatt når det gjelder den liberale staten.»

Mutatis mutandis

Disse friske påstandene forankres i Den katolske kirkes sosiallære, som med Oftestad hevder at den «etiske relativismen ødelegger demokratiet». Dette må vel forstås dit hen at om man først tillater abort, vil det føre til en utglidning på en rekke andre moralske og politiske områder og, mutatis mutandis, lede til aksept av eutanasi. Mot dette står ifølge Oftestad «Den katolske kirke opp for vern av religionsfriheten (?) og holder frem statens og samfunnets naturrettslige forpliktelse på fostrets rett til liv.»

Som mangeårig medlem av den katolske reformbevegelsen Også vi er kirken (OVEK) er undertegnede vel vant med at alle forsøk på oppmykning av kirkens rigide lære i spørsmål om for eksempel abort og prevensjon, blir avvist med denne type utsagn om «etisk relativisme» og de uoverskuelige negative følgevirkninger en slik «relativisme» vil få. At norsk abortlov skulle være en konsekvens av manglende demokrati, bringer riktignok retorikken til overraskende nye høyder. Det som til gjengjeld er usigelig velkjent, er at denne rørende omsorgen for det befruktede egg (hvorav minst 25 prosent aborteres naturlig, uansett) overhodet ikke berører den gravide kvinnens (eller pikebarnets) rett til liv. Dette aspektet nevnes ikke med ett ord av Oftestad, som dermed skriver seg inn i den patriarkalske kirkens hevdvunne tradisjon. Zygotens, etter hvert fosterets, rett til liv trumfer alt.

Utsatte medsøstre

Man må søke annetsteds for å finne en motvekt mot denne kirkelige overkjøringen av kvinnen, og heldigvis behøver man ikke gå langt. Dagen etter at Bernt Oftestads artikkel sto i Vårt Land, brakte Klassekampen (3/4) et betimelig forsvar for abortloven ved Sissel Henriksen, som samtidig beskriver norske kvinners solidaritet med sine utsatte medsøstre i overveiende katolske land: «Et sentralt symbol i årets 8. mars-markeringer er importert fra Polens kvinnebevegelse: ei tegning av livmor/eggstokker, der den ene eggstokken viser fingeren. Norsk kvinnebevegelse har stått på for å støtte og lære av polske kvinners kamp mot abortforbud, og den norske kvinnebevegelsen har heiet på og feiret sammen med den irske kvinnebevegelsen, da de vant retten til sjølbestemt abort i ei folkeavstemning i fjor vår. Kvinnebevegelsen i Norge holder et våkent øye med abortfundamentalistenes frammarsj i USA og deres kampanjer for å spre sitt syn til resten av verden. Kvinner i Norge kjenner også til de kyniske abortmotstanderne som nekter voldtatte småjenter i Argentina abort, og som dømmer kvinner til 30 års fengsel etter spontanabort i El Salvador.»

Det skulle være unødvendig å tilføye at dette skjer etter Den katolske kirkes tilskyndelse og med dens velsignelse. Nok en gang, Oftestad: Hvor er det blitt av den kristne barmhjertigheten?

Klargjørende oppsummering

I en artikkel av Tina Beattie, professor i katolske studier ved University of Roehampton, London og kjent forkjemper for kvinners rettigheter i Den katolske kirke, finner man en klargjørende oppsummering av situasjonen. Det følgende utdraget er hentet fra OVEKs nyhetsbrev for 2019:

«Kirkens morallære om abort kunne ha funnet en meningsfylt plass innenfor et utvidet moralbegrep rundt abortmotstand, dersom kvinner var fullverdige deltagere som aktive forhandlere og ikke bare passive mottagere av kirkelæren. Dette gjelder læresetninger om reproduksjon og seksualitet som har direkte innvirkning på kvinners liv på komplekse og iblant tragiske måter. Kirkens lære viser en sjokkerende likegyldighet overfor de mange lidelsene kvinner og jenter utsettes for som resultat av svangerskap og fødsel. Abort blir fremdeles altfor ofte omtalt i et absolutistisk språk som overhodet ikke tar hensyn til faktorer som virker inn på avgjørelser om abort. Dette omfatter hensyn til de sosiale og økonomiske betingelsene som er en nødvendig forutsetning for at mor og barn skal få et godt liv. Ingensteds i kirkelæren finnes det en gjennomført diskusjon om dødeligheten knyttet til moderskapet, til tross for den kjensgjerning at nærmere 300.000 kvinner og jenter årlig dør som resultat av komplikasjoner knyttet til svangerskap og fødsel (inkludert risikofylte aborter), 99 prosent av dem i verdens fattigste samfunn.

Uansett hvor mye Frans skifter ut mennene på toppen, hvor lidenskapelig han enn forkynner sin visjon om en fattig kirke for de fattige i tilknytning til det altomfattende miljøvernbudskapet til Laudato Si’, vil han mislykkes i sine bestrebelser så lenge Kirken i sine institusjoner og sin lære fortsetter å opprettholde forestillingen om at menn er gitt guddommelig autoritet til å bestemme over kvinners liv.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt