Linn Stalsberg

23

Uten Gud i Guds hus

Når jeg tråkker opp bakkene på vei hjem fra kirken på fredager, er jeg full av takknemlighet. Det føles som en hellig kamp å ta, med eller uten guddommelig bistand.

Publisert: 7. apr 2019  /  3189 visninger.

Teksten ble første gang publisert i jubileumsboken Grønland kirke 150 år.


Ganske jevnlig, sånn omtrent annenhver fredag morgen, triller jeg ned Økernveien på sykkel fra Lille Tøyen der jeg bor, til Grønland kirke. På vei gjennom Tøyenparken har jeg overblikk over hovedstaden; der er fjorden til venstre for meg, og til høyre ser jeg Tryvannstårnet. Midt i det hele ligger Oslo sentrum i en slags grop, og dit ned skal jeg, litt til venstre for midten, litt øst for elva som deler byen i to. Jeg fortsetter tvers gjennom Tøyen, svinger inn på baksiden av kirken nedi bakken, og parkerer sykkelen under en busk.

Jeg titter raskt mot andre siden av kirken før jeg går inn, og registrerer at det har begynt å samle seg folk foran den enorme hoveddøren. Snart skal jeg møte dem inne i kirkerommet. Jeg går med vante skritt inn bakdøren, og på vei til sakristiet ser jeg meg selv i speilet med «det vakreste Gud har skapt» påskrevet, noe som alltid får meg til å le høyt. Jeg legger fra meg veske og jakke på en stol, og skrider hjemmevant inn i kirkerommet. På kjøkkenet gjør vi klar varm saft og kopper. Vi tenner mange lys rundt alteret, og finner frem kølappene til Fattighuset som vi skal dele ut. Så åpner vi kirkedøren for alle dem som trenger lapp og venterom, før de skal over til mat‧ utdelingen et par timer senere.


Velkommen inn

Jeg, som ikke har en Gud, eller gud, som verken er kristen eller tilhører en annen religion, har likevel fått et nært forhold til kirken, presten, diakonen, andre frivillige, i Grønland kirke. Jeg har litt tilfeldig blitt en del av fellesskapet i kirken, men helt tilfeldig er det jo ikke, for når nærkirken tar aktivt del i fellesskapet i samfunnet utenfor, er det også lettere for oss utenfor å komme inn. Særlig når vi har et felles ønske om å bidra i storsamfunnet vi alle er en del av.

Det er i det diakonale jeg føler at kirken og kristendommen gir gjenklang i mine egne verdier og mitt eget samfunnssyn. Hvis diakonen ser en fattig, så blir den fattige hjulpet. Hvis diakonen ser 100 fattige, så blir fattigdom kritisert som et samfunnsproblem. Og utenfor kirken, en gang i uken, ser vi fattigdommen i øynene. Å hjelpe de fattige er å gjøre dem synlige. Ved å gjøre dem synlige, og ved å gi dem verdighet, viser kirken hvor og hvem samfunnet utenfor svikter.

Det er noen fotografier man ikke kan ta, så det er noen bilder verden aldri får se. Et eksempel på et slikt bilde er det jeg ser når jeg åpner den tunge kirkedøren fredag morgen og ser rett inn i 100 alvorlige, kalde ansikter som står i sirlig kø og venter på at den høye kirkedøren skal åpnes for dem. Det er et sterkt syn, fordi sist jeg så noe liknende i Norge, var på malerier som for eksempel Christian Kroghs «Kampen for tilværelsen» fra 1889. Et presist navn på det han så da, og det jeg ser i dag.


Rent ut gispet

Det som står i køen, er moderne armod, sult i vår samtid, hjemløshet, håp som brast, uflaks, sykdom og utenforskap. Jeg mistenker at jeg rent ut gispet første gangen jeg åpnet døren for dem. Å møte disse menneskene med verdighet er samtidig et spark til et fellesskap, en stat, et samfunn, som ikke fungerer for dem aller nederst. Å møte disse med respekt er samtidig å gå motstrøms i en samtid som ber folk ta det fulle ansvar selv, inkludert for egen ulykke. Å fortelle om kirkens arbeid er å fortelle om et Oslo og et Norge som det ikke fortelles så veldig mye om. Om dem som ikke fanges opp av velferdsnettet, om dem som ikke finner frem i det, eller om dem som har vært så uheldige gang på gang at det er et sant mirakel at de fremdeles står på to bein.

Det som skjer i Grønland kirke, er også fortellingen om et Europa i endring, og der fri yt av arbeidskraft ofte betyr fri yt av billigst mulig arbeidskraft og fri yt av drømmer i knas. Det er fortellingen om elendige boligforhold i byen vår, som vi aldri får innblikk i, og om hvordan livets tilfeldigheter gjør at hver og en av dem som kommer inn i kirken for å få hjelp, i en litt annen og kontrafaktisk historie, kunne være den personen som sto innenfor og tok imot meg.

Hva er hellig i dag, om ikke troen på at alle mennesker er like mye verdt?

Når dagslyset etter hvert strømmer gjennom glassmaleriene av Jesus og evangelistene over alteret, så blir kirkerommet nesten overjordisk vakkert. Det er sterkt å tenke på at dette rommet er hellig for dem som tror på Gud. En av de første fredagsmorgenene jeg var i kirken, kom en muslimsk mann inn fra køen. Rolig gikk han frem til alteret, la seg på kne foran trappen opp til alteret og ba sin bønn, i en annen guds hus. Eller kanskje det for han var den samme?


La seg overvelde

Jeg har vært i anglikanske, ortodokse, katolske, lutherske kirker, i frikirker, i moskeer, i synagoger, i buddhistiske og hinduistiske templer. Som ikke-religiøs kan man la seg overvelde av symbolikken, av arkitekturen, av kunsten, av historien, av det storslagne i religiøse bygninger. For meg er likevel noe mer til stede, nemlig vissheten om at dette bygget jeg er inne i, er hellig for andre. At det symbolske er konkret, at det vakre har betydning, at historier om ofringer og lidelse og mirakler som er skissert rundt oss, er sanne, at det som er estetisk skjønnhet for meg, er i kontakt med selve skaperen for andre.

Det fyller meg med ydmykhet og respekt for de andres tro, og for det sløret av magi kanskje, eller noe åndelig, som disse har som en del av sin hverdag. Jeg tar for gitt å få den samme respekten tilbake for min egen ikke-tro, og det er da også det som nesten alltid skjer. I den grad vi i det hele tatt gidder å bry oss om hva vi tror på eller ikke. Så mye annet er viktigere.

Brorskap og søsterskap er ikke nødvendigvis mellom de som tror på det samme. Religioner, av alle slag, har til alle tider og i alle deler av verden hatt i seg både progressive og regressive krefter. Religion har vært maktkritisk og stått på småfolks side, men religion har også vært selve makten og slått hånden av, eller rent ut undertrykket og fordømt, vanlige folk. Religion har hatt autoritet til å endre samfunnet, men også vært autoritært og hindret endring i samfunn. Selv vi som ikke er religiøse, må kjenne til og ta stilling til religion, lokalt og globalt. Vi skal kunne kritisere en lokal imam eller prest, og vi må og skal kunne kritisere religion både her og der som brukes undertrykkende. Men vi skal også kjenne igjen en venn og kampfelle når vi ser en, uavhengig av tro og tvil. Sånn sett har jeg ingen tvil om at jeg og Grønland kirke er på samme lag.


Sukket til den undertrykte

Karl Marx sa: «Religiøs lidelse er helt samtidig både uttrykket for virkelig lidelse og en protest mot virkelig lidelse. Religionen er sukket til den undertrykte, hjertet i en hjerteløs verden, og sjelen i sjeleløse situasjoner. Religion er opium for folket.»

Jeg tenker: Religion kan være opium for folket. Og da kan vi ta Marx som en advarsel. Hvis religion blir en forklaring og unnskyldning for urettferdighet («Gud setter meg på prøve», «det er Guds vilje»), er den helt samtidig et våpen for makthavere. Men hvis religion er trøst i lidelsen, og dermed en styrke til å gripe fatt i urettferdigheten, er den plutselig et våpen for den undertrykte. Og denne tanken får følge av filosofen Immanuel Kant: For å kunne være motivert til å jobbe for en bedre verden må vi ha en idé om denne bedre verden, mente han. Denne «bedre verden» kan man finne i religionen, men vi kan også, som hos meg selv, finne troen på en annen og mer rettferdig verden i politikken. I beste fall kan disse jobbe sammen, mot samme mål.

Hvorfor fant jeg aldri Gud? Eller, hvorfor fant ikke Gud meg? Det var da jeg konfirmerte meg i kirken, at jeg forsto at det ikke fantes en gud. Dette er ikke noe jeg snakker særlig ofte om, men det var litt av en indre seanse for en søkende ungdom. Når jeg møter noen som forteller om da de ble frelst, om da de fant sin gud, så minner deres opplevelse ofte om min egen: Da vi i hvite kapper knelte foran alteret og skulle velsignes og få nattverd av prest og kateket, fikk jeg en overveldende og sterk følelse av at alt var skuespill. At kapper, presteklær, liturgi og selve ritualet var falskt. Jeg så det menneskeskapte og ikke det guddommelige. Jeg fikk nesten ikke puste, jeg ville bare vekk, som om et latteranfall presset seg på, i en blanding av lettelse og fortvilelse og komikk. Jeg skjønte der og da at det ikke fantes en gud. Noen år senere meldte jeg meg ut av kirken. Som man søker, får man svar, og da kan det også ende opp sånn.


Religion er kultur

Hadde min far vært prest, hadde jeg sikkert vært kristen. Hadde jeg vokst opp i Egypt, hadde jeg sannsynligvis vært muslim, mens en barndom i Kina kanskje hadde gjort meg til taoist. Sjansen for det siste er ganske liten i en norsk kulturkrets.

Alt dette: Min personlige erfaring som ungdom, den kulturelle religionen, sammen med det totalt (for meg) uoverkommelige «ondes problem», gjør det umulig å tro på en navngitt allmektig skaper, en bestemt bok, en definert religion. Det at man er ikke-troende, betyr slett ikke at man ikke kan føle på en overveldende indre opplevelse, noe spirituelt, noe åndelig, at man anerkjenner at man ikke vet alt.

I fjor var jeg langt inni verdens eldste regnskog. Det var skjellsettende og sterkt. Det var en kraft der, et hint fra både historie og fremtid, som fikk meg til å kjenne på følelsen av å inngå i noe jeg ikke helt forsto. En følelse av at livet, alt liv, er hellig, og en følelse av at vi mennesker er små, uvitende, og en bagatell i det hele. Det kjentes, nettopp, religiøst. Den samme følelsen kan oppstå i annen natur, eller i kultur, som i musikk, eller dans. Som om man er i berøring med en annen dimensjon enn den kun materielle.

I perioder av livet kan ikke-religiøse desperat ønske seg en gud. Når livet røyner på, vil vi finne en mening i det vonde, ha trøst underveis og vite at det finnes et lys i et altoppslukende mørke. Da hender det at også vi roper på gud, ber til henne, trygler han, holder fast i det, fordi ingen eller ingenting i den materielle verden kan lindre, hjelpe, trøste eller gi mening. Dette kan jo gi håp til religiøse venner som håper at man nå endelig har funnet frelse, men et halvlangt liv har lært meg at slike intense øyeblikk med håpet om troen på en gud oftest blir med det: Et øyeblikk, en desperasjon. Inntil alt jeg nevnte over, igjen innhenter en og man finner fotfestet andre steder.

Religiøse kan spørre vitenskapen: Men hvem skapte universet? Hvem skapte menneskene? Jeg tar det videre og spør: Hvem skapte Gud? For meg slutter argumentet der. Menneskene skapte Gud.


Et hjerte i en hjerteløs verden

Grønland har, så lenge bydelen har vært en del av Kristiania, vært en fattig bydel. I gatene rundt Grønland kirke gikk Oìlafiìa Joìhannsdoìttir omkring og hjalp og trøstet prostituerte og andre ulykkelige skikkelser. Hun tok dem gjerne med til eget hjem, som lå i Lakkegata 21. Nede ved havna gikk bymisjonær Laura Nadheim hvileløst rundt nattetid, i samme ærend, noen år senere. Begge fant grunnlaget for sin virksomhet i kristendommens budskap om nestekjærlighet. Dette var før arbeiderbevegelsens tid, før velferdsstaten, og ulike kristne grupper var de som tok ansvar for dem ingen andre tok ansvar for.

Et par tiår senere, da boliginspektør Nanna Broch og lærer Anna Sethne på hver sine vis forsøkte å bedre livsvilkårene til arbeiderne på østkanten, var det med arbeiderbevegelsens nye klassebevissthet i baklomma. Broch sa: «Har ikke alle menneskebarn som kommer til verden, samme rett til å vokse opp under samme vilkår? Er ikke menneskene selv kostbarere enn pengene?»

Mange kristne kunne selvsagt sagt det samme.

Grønland i dag er fremdeles et fattig område, der mange barn vokser opp uten å kunne ta del i det sosiale, kulturelle eller sportslige fellesskapet som andre nyter godt av. Dette kan være vanskelig for folk å fatte, også fordi Grønland samtidig er ungt, kult, trendy og bare et steinkast fra luksusen i Bjørvika. På 1800-tallet snakket man om et fattig-Kristiania under overflaten på det offisielle Kristiania. Dette fattig-Kristiania lå i stor grad i områdene rundt Grønland kirke: Enerhaugen, Vaterland, Grønlandsleiret. Det er derfor kirken er stor som en katedral. Folk bodde trangt, og kirken ble bygget med tanke på at alle soknebarn skulle få plass.

Det finnes et fattig-Oslo under overflaten i dag også, selv om betingelsene er ulike, og mange av dem har en ny hudfarge eller annen tro. Noen av dem som faller tvers gjennom velferdsnettet. I den grad de fanges opp igjen, er det blant andre av Grønland kirke og andre kristne grupper, som Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen.


Det er lov å være god

I Grønland kirke og sammen med de andre som arbeider der eller er frivillige der, er det lov å være hjelpsom og å bry seg om de svakeste, helt uten ironi. Det er ingen selvfølge, når ord som godhetstyrann, snillisme, naivisme eller latterliggjørende uttalelser som «sosionomisering av samfunnet» beskriver hvordan idealene i dag forvrenger og forakter det som rent ut er gode handlinger og reell opprørthet over medmenneskers livsvilkår.

Det diakonale i Grønland menighet gir også oss ikke-kristne lov til å være der for andre, uten annen egeninteresse enn at det er godt å kunne hjelpe. Det er lov å være snill. Det er lov å være opprørt over urett. Det er ikke misunnelse å være sint på de enorme ulikhetene mellom folk i byen vår, det er legitimt sinne over urettferdighet. Det er lov å være sint.

Når jeg tråkker opp bakkene på vei hjem fra kirken på fredager, er jeg full av takknemlighet over alt jeg har – som at jeg har et hjem og kan lage meg en kaffe når jeg kommer dit. Jeg er også full av respekt for disse menneskene som med humor og stahet karer seg gjennom hverdager så ulike dagene for de fleste av oss. Jeg er også glad for å kunne ta del i fellesskapet i Grønland kirke, og i samfunnskritikken som denne ørlille hjelpen vi gir, faktisk er.

Det føles som en hellig kamp å ta, med eller uten guddommelig bistand.

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere