Verdidebatt

Virksomhetsledelse og planarbeid lokalt i Den norske kirke.

Jeg har prøvd å lese meg opp på hvordan den nye kirkeordningen vil se ut med tanke på den lokale menigheten. Vil den innebære færre arbeidsgivere og færre instanser med ulik ansvar? Jeg håper fallgruvene for konflikt er blitt radikalt mindre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ingen er uenig i at det er for mange kokker og for mange instanser i Den norske kirke og at det merkes på det lokale plan. Det er ikke nødvendig å dra opp hele dette kartet. Jeg vil heller komme med noen kommentarer om tiltak som etter min mening er skritt i riktig retning.

Planarbeid inklusiv kirkemusikalsk plan. 

Det er helt nødvendig for et menighetsråd som har virksomhetsansvar, at det finnes planer for de ulike områdene i en menighet. Prosessen fram til en ferdig plan kan ta tid, det får man tåle, da planarbeidet er grunnlaget for virksomheten og for samarbeidet med de ulike fagfolkene i en menighet.

Jeg tipper at det som har vært vanskeligst å få i gang mange steder, er kirkemusikalsk plan. Mange kirkemusikere er ansatt på halv tid. Da sier det seg selv at de har begrenset tid til planarbeid. Kirkemusikere har ofte utdanning som innebærer at man har ambisjoner om oppsetninger av klassiske verker. Noen menighetsrådsmedlemmer kan oppfatte dette som ekslusivt og som en kontrast til å bygge menighet. Kantorer kan oppfatte det å bygge menighet som en kontrast til den (klassiske?) kirkemusikalske  virksomheten. Kirkemusikere er kunstnere og skal forholde seg til menighet, det liturgiske gudstjenestelivet, og bidra til kultur i kirken.

Mange menigheter må ansette egne musikere til å drive barnekor. Dette er jo på mange måter et paradoks. Sammenhengen er naturlig nok, orgelet er kirkens fremste musikkinstrument, og det krever god utdannelse å mestre et orgel. De fleste som er utdannet i kirkemusikk er sannsynligvis ikke skolert primært for kordannelse for barn og unge. Det er ikke gitt at de som er klassisk skolert i kirkemusikk velger å satse på barnekor som første prioritet. Men det ser ut som om mange menigheter kommer i knipe hvis de vil satse mer på barn og ungdom enn voksne, da kirkemusikere selvsagt ikke har mulighet til å overkomme mer enn gudstjenester, begravelser og et voksent kantori.

Mange avveiinger og mange tradisjoner og sikkert også ikke -uttalte meninger om hvilke musikk som passer hos oss spiller inn når man skal utforme en kirkemusikalsk plan. Det er ganske naturlig at det tar tid å få en slik plan på plass da den setter hele menighetens virksomhet på agendaen.

Plan for trosopplæring versus plan for kirkemusikk. 

Det var ikke heldig at det var et såpass stort poeng i trosopplæringsreformen at man ikke skulle bygge på det bestående tilbudet for barn og unge. Dette var ofte kor drevet av kantorer eller kirkemusikere. Det var vel en underkjennelse av innsatsen og av verdien av et godt kirkelig barne,- og ungdomsarbeid. Det var også et tap for samarbeidet om trosopplæring. Jeg regner med at dette er rettet opp rundt forbi nå.

Virksomhetsledelse og ikke-personalansvar.

Det er bra at menighetsråd vanligvis ikke har personalansvar. De har ikke hverken tid eller kompetanse til dette. Vi hører dessverre om mange ulike konflikter i kirken blant annet pga for mange instanser. Den nye kirkeordningen konkretisert på arbeidsgiveransvar og virksomhetsansvar må innebære at fallgruvene for konflikt er borte. Det er ikke helt enkelt med menighetsrådets virksomhetsansvar og ikke personalansvar. Det blir for eksempel umulig når en menighetsrådsleder får beskjed av en kirkeverge om å ikke snakke med eller kontakte kantoren. Konflikter i kirken ligger tilsynelatende lenge og ulmer og det er mange ledd som skal inn og rydde i den. La oss håpe det blir mindre konflikter om ny kirkeordning også innbærer opprydding i ansvarsområdene og om alle menigheter får på plass sitt planarbeid.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt