Menn uten make

Om vi skal snakke sant og inntrengende om virkeligheten, kommer vi ikke utenom følgende: Norge anno 2019 er et sted der menn i økende grad forvises fra industrisamfunnets to viktigste arenaer for identitetsbygging: familien og arbeidsplassen. Allerede i dag passerer hver fjerde norske mann 45-årsdagen uten etterkommere. Det er sjelden oppskriften på et godt liv.

Og verre skal det bli. NRK-programmet Trygdekontoret satte i forrige uke søkelys på «incel-bevegelsen», et stadig større selskap av unge menn som lever i «ufrivillig sølibat» (involuntary celibacy) og som dyrker et destruktivt og meningsbærende fellesskap på det de opplever som sin siste skanse – i lukkede fora på internett.

Der rettes forbitrelsen fire veier: Mot «naturen» som har forsynet dem med «dårlige gener», mot kvinnene som ikke lenger vil ha dem, mot 68-erne som løftet seksualakten ut av ekteskapets rammer og gjorde den til en transaksjon på det «frie marked», og til sist mot «alfahannene» som kompenserer for ubalansen på kjønnsmarkedet og boltrer seg i kvinner.

Den franske forfatteren Michel Houellebecq viser i sin debutroman Utvidelse av kampsonen (1994) hvordan markedstenkningen invaderer stadig nye sider ved menneskelivet. Til slutt kan selv ikke kjærligheten stå imot presset. «Kjærleik», skriver Houellebecq, «er ei evne til å konsentrere hele det annet kjønn i én eneste elsket person, og tåler sjelden ett år med seksuelt løsgjengeri, aldri to».

Houellebecq skriver romaner. I likhet med forbitrelsen til incel-bevegelsen må den avmakten som begge disse stiller til skue tas for det den er, og ikke som et konkret innspill til politiske løsninger. Ikke desto mindre er Houellebecq, fedre-statistikken og uføreandelen blant dagens unge menn en samlet og urovekkende påminnelse om at vi som samfunn står overfor noen grunnleggende skjevheter vi ennå har til gode å adressere. Det er vi nødt til. Et hus i strid med seg selv blir ikke stående.