Verdidebatt

Hva innebærer det «å vekke og nære det kristelige liv?

I forbindelse med årets kirkevalg etterlyser jeg, fra alle nivåer i kirken, en inspirerende, inkluderende og inviterende teologisk refleksjon over hva begrepet alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene innebærer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
I kirkelovens paragraf 9 leser vi følgende om menighetsrådets oppgaver: «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakoni innarbeides og utvikles i soknet.»

I kirkelovens paragraf 24 leser vi om kirkemøtets oppgaver: «Kirkemøtet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på saker av felles kirkelig karakter og ellers på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene, og det skal fremme samarbeidet innen Den norske kirke.»

Det grunnleggende formål både for menighetsrådet og kirkemøtet er knyttet til begrepet vekke og nære det kristelige liv, henholdsvis i sognet og i menighetene, noe som vel går ut på det samme. Men hva er dette kristelige livet og hvordan vekkes og næres det?

For mange vil begrepet det kristelige liv virke fjernt og gammeldags. At dette kristelige livet både må vekkes og næres, bidrar neppe til å gjøre identifikasjonen mer tilgjengelig. Slik jeg har opplevd norsk kirkeliv, er det enklere for en lokalmenighet å orientere seg ut fra lovens ord om menighetsrådets oppgaver om å nære og vekke det kristelige liv. Men hvordan er det med kirkemøtet? Avspeiler sakskart og retorikk alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene?

Hvordan tilrettelegger vi koblingen mellom den åpne folkekirken og menighetsrådets virksomhet med å vekke og nære det kristelige liv? De siste månedene har det, både fra biskoppelig og annet hold, kommet forholdsvis sterke erklæringer om at alle døpte er likeverdige medlemmer av kirken. Vi som går fast til gudstjeneste blir noen ganger fremstilt i bildet av slike som i bunn og grunn hindrer andre i å bli likeverdige kirkemedlemmer. Vårt kristelige liv i gudstjeneste og menighetsliv blir snarere beskrevet som et problem enn en ressurs.

Jeg forstår at vi som går til gudstjeneste jevnlig og tilhører menighetens indre krets, om et slikt ord kan brukes, står i fare for å lage en sosiologisk og kulturell ugjennomtrengelig barriere omkring gudstjenestens varme hjerteslag. Men uten oss ville kirkene stått tomme mange søndager, og menigheten med sine ansatte bli redusert til en religiøs tjenesteyter.

I forbindelse med årets kirkevalg etterlyser jeg, fra alle nivåer i kirken, en inspirerende, inkluderende og inviterende teologisk refleksjon over hva begrepet alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene innebærer.

Eyvind Skeie, teolog, forfatter og komponist

Powered by Froala Editor

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt