Bernt Torvild Oftestad

101

Den avgjørende horisonten

Gitt det paradigmet som biskopene selv har valgt å gi sin tilslutning til, blir deres «verdistandpunkt» ikke noe annet enn det «noen» hevder innen «uenighetsfellesskapet».

Publisert: 1. apr 2019

Med KrF i regjeringsforhandlinger kom selvbestemt abort på ny inn i samfunnsdebatten. Intensiteten ble omtrent som på 1970-tallet. Argumentene har stort sett vært de samme som den gang. Men viktige politiske forutsetninger er endret. På 1970-tallet var den norske stat ennå en konfesjonell stat. Grunnlovens paragraf 2 (fra 1814) om den evangelisk-lutherske statsreligion sto ved lag. Derfor ble striden om ny abortlov en strid om statskonfesjonens betydning.

Konfesjonsstaten avviklet

Sokneprest Børre Knudsen anførte Grunnlovens paragraf 2 som rettslig grunnlag for sin embetsnedleggelse. Men Høyesterett gjorde det klart at statskonfesjonen ikke la etiske begrensninger på statens lovgivning. I den moderne demokratiske staten skal lovgiverne følge folkeflertallets vilje. Det gir dem suverenitet og monopolistisk autonomi i forhold til andre makter og maktsentra. I dag er konfesjonsstaten avviklet. Vi står igjen med den moderne, demokratiske og liberale staten. Den politiske vilkår for å samtale om abortlov er derfor helt annerledes enn på 1970-tallet.

Ved sin uttalelse av 15.02.2019 vil Bispemøtet i Dnk bidra til samtalen om abort. Man vil skape «et nytt samtaleklima som skal være mer konstruktivt enn på 1970-tallet. Dette er en interessant tilnærming, ikke særlig begrunnet, men politisk tydelig. Bispemøtet legger det liberale demokratiets prosedyre for opinionsdannelse til grunn. Prosedyren består blant annet i
debatt, argumentasjon, «samtale» og dialog innen det man har kalt den «borgerlige offentlighet».

Mot bedre tider

Bispemøtet slutter seg til den demokratiske prosedyre eller metode som utgangspunkt for sitt engasjement. Man unngår likevel ikke de ideologiske utfordringene. Liberalismen har lagt føringer for dagens demokratiske prosedyre. Den blir blant annet tilpasset dens utopiske syn på samfunnsutviklingen: Vi går mot bedre tider. Det som gjelder i dag, er bedre enn det som gjaldt i går. I dette perspektiv er loven om fri abort et fremskritt. Ethvert tilløp til endring eller reversering av den er illegitimt. Dette synet merkes i administrasjonen av den
offentlige debatt. Det er vanskelig å bli sett på som en legitim aktør innen den aktuelle offentlighet, om man ikke på et eller annet vis gir sin tilslutning til abortloven og ser den som et (sakrosankt) fremskritt, fordi den har sikret kvinner frihet og velferd. Fosteret er redusert til en kroppsdel.

Bispemøtet tilpasser seg det ideologiske kravet til en «rett» prosedyre. Man vil sikre seg tillit som en offentlig samtalepartner og slutter seg også uten motforestillinger til liberalismens fortelling om kirkens historie vedrørende ekteskap, fødsel, dåpspraksis, kvinners liv og så videre. Formålet med denne fortelling er ikke å utvikle en begrunnet rekonstruksjon av en fortidig virkelighet, men å frigjøres fra fortiden, det vil si fra det som kan hindre individuell livslykke.

Metode og prosedyre

Siden 1960-tallet, da adgang til abort ble en del av sosiallovgivningen, er velferdsstaten blitt den avgjørende politiske-etiske horisonten. Også for Bispemøtet blir velferdskriteriet det sentrale. «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer, helse, sikkerhet og trygghet for kvinner.» Abort er i dag et sosialt gode som staten må sikre, noe som er i samsvar med Bispemøtets syn.

Den luthersk-konfesjonelle staten er borte. Men hvordan forholder den konfesjonsløse statsmakten seg til religion, konfesjon, kirker og trossamfunn? Prinsipielt sett ut fra det menneskerettslige prinsipp om religionsfrihet, som betyr toleranse overfor ulike religioner og livssyn fra statsmaktens side. Det skal vises respekt for ulikhet. På den bakgrunn har man hevdet at vårt samfunn er et «uenighetens fellesskap» eller et «livssyns­åpent samfunn». Det er å fokusere på demokratisk metode og prosedyre, men gir ingen adekvat bestemmelse av vår tids moderne demokratiske stat. Den innehar maktmonopolet, og den trenger en viss kulturell og moralsk enhet i det folk den styrer. Det er ut fra dens enhetsskapende ideologi den aktuelle demokratiske staten fremfor alt må vurderes.

Prosedural forståelse

Den katolske kirke har i sin vurdering av demokratiet, en statsform som Kirken gir sin støtte, gjort gjeldende visse kjennetegn ved et «autentisk demokrati». Det er bare mulig innen en rettsstat og på basis av en rett oppfatning av den menneskelige person, det vil si verdigheten til ethvert menneske, respekten for menneskerettigheter og at mennesker får del i «det felles gode» anses som formålet med politikken.

Det betyr at en prosedural forståelse av demokratiet ikke strekker til. Det er verdiene som motiverer de demokratiske styreformer som er viktig. Om de mangler eller oppløses, svinner demokratiets dypeste hensikt. Derfor hevder Kirken i sin sosiallære at den etiske relativismen ødelegger demokratiet. Den gjør det umulig å fastholde en ultimat sannhet som kan begrunne og veilede politikken. Mangler en slik sannhet, blir demokratiet lett offer for totalitarisme («totalitært demokrati»). For Den katolske kirke er det et krav at demokratiets politisk-etiske fundament må være i samsvar med «moralloven eller naturretten. Demokratiet hviler ikke seg selv og er ikke et mål i seg selv. Det må ha et tydelig førpolitisk fundament. Når Den katolske kirke kjemper mot (statssikret) abort av ufødt liv, er det for å verne mennesket mot drap, men også for å motvirke at demokratiet mister det høyeste mål for
politisk liv.

Gis ingen begrunnelse

Hvilken stats- og demokratioppfatning har Bispemøtet i Den norske kirke etter at konfesjonsstaten er borte? Bispemøtet berører
dagens demokrati et par ganger: «I Norge har vi demokratiske prosesser for å fastsette lover (…).» Denne prosessen er Bispemøtet særlig opptatt av. Og inn i denne vil man «fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne.» Dessuten at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Den siste påstanden gis ingen begrunnelse. Det vises ikke til mennesket som skapt i gudsbilde, det 5. bud eller retten til liv som en menneskerett.

Det er merkelig at biskoper overser dette, og derfor sitter man igjen med spørsmålet om de mener at fosterets «verdi» er en sannhet som forplikter det enkelte menneske, samfunnets fellesskap og staten? Ut fra det paradigmet som biskopene selv har valgt (å konsentrere seg om demokrati som en bestemt politisk metode eller prosedyre), blir dessverre deres «verdistandpunkt» ikke noe annet enn det «noen» hevder innen «uenighetsfellesskapet». Men et slikt standpunkt mister - ved den demokratiske prosedyre – gyldighet i og for samfunn og stat når det blir «overstemt» av flertallet. Mot dette står Den katolske kirke opp for vern av religionsfriheten og holder frem statens og samfunnets naturrettslige forpliktelse på fostrets rett til liv.

Som en skranke

Statens velferdsansvar og kravet om individets frihet til å søke «lykken» vil bli omsatt i lovfestet rett til statlig hjelp og støtte til selvmord. Ut fra sitt politiske-etiske paradigme vil Bispemøtet måtte hevde at «et samfunn med legal adgang til ‘aktiv dødshjelp’ er bedre enn et samfunn uten slik adgang.» Troen «på Gud som gir livet, står der som en skranke mot å legalisere aktiv dødshjelp,» har
biskop Byfuglien slått fast (Dagen 28.03). Det stemmer ikke i det hele tatt, når det gjelder den liberale staten. Spørsmålet er om Bispe­møtet har en slik tro? Merkelig at man da ikke eksplisitt avviste selvbestemt abort i den siste uttalelsen. For Gud har jo også gitt fosteret dets liv.

Bernt T. 
Oftestad

Professor emeritus

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2402 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1947 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 1921 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
27 dager siden / 1776 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1583 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1551 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
15 dager siden / 1235 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
18 dager siden / 1169 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
22 dager siden / 1101 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
20 dager siden / 1052 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere