Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
71

Som om Gud ikke finnes

En eksistensiell forventningsløshet truer med å innhente oss. Vi står i fare for å feire gudstjenesten som om ingenting har hendt eller hender.

Publisert: 1. apr 2019

Å feire gudstjeneste er å gi Gud rom. Gud laget seg et fysisk rom da han møtte oss gjennom sin inkarnasjon i Jesus Kristus. I hengivelse tar Gud plass mellom oss. Fordi Gud eksisterer feirer vi gudstjeneste, i forventing om at Gud gir seg hen til oss. Ikke fordi kirken eier Gud, men fordi kirken tilhører ham. Den er Guds skapning: Jesu kropp og Åndens tempel.

I gudstjenesten skapes rom for den treenige Guds nærvær. Et fortettet nærvær, ­knyttet til ­lesningene, forkynnelsen, ­bønnene, sakramentene og ­fellesskapet. «Fortettet» fordi dette gudstjenestelige guds­nærværet ikke står i ­motsetning til at Gud møter oss andre ­steder. Snarere­ er det tvert om, et for­tettet gudsnærvær kan skape i oss en ­følsomhet eller varhet for at Gud møter oss over alt og i alle ting.

Flommer over

Ofte har ­kirken ikke klart å holde forståelsen av sakramentene og det hellige sammen med inkarnasjonens mysterium. «Men den skapte ­verden og det guddommelige ­ordet møtes i Jesu person og i de praktiske sidene ved liturgien, det er i ham vi ber og feirer. I en god liturgi flommer det ordinære og det rotete ved tilværelsen inn over det guddommeliges skjønnhet og transcendens, så det guddommeliges under og nåde kan sive inn i hver krik og krok av livene våre», skriver en katolsk liturgiker. «Hva vi trenger er å bygge broer snarere enn skiller mellom det såkalt ordinære og det såkalt hellige. Det er ­denne inkarnasjonsmessige siden ved kristen tilbedelse som særlig kjennetegner den», slår han 
fast.

Evangeliene forteller oss at før oppstandelsen var ­berøringen et faktum. Det ligger derfor gjemt en lengsel etter nærhet i ­evangeliefortellingene om 
Jesus, en lengsel etter det Knausgård beskriver som ­hudens ­lengsel etter hud. «At det er slik, at hud lengter etter hud, og alle hudens tidligere ­berøringer ­ligger som et lager av ­følelser i bevisst­heten, som kan 
vekkes til live av noe øye ser, også når det er ute av rekke­vidde for ­huden gjør at til­værelsen ­endrer ­karakter om våren og sommeren, når folk ­begynner å gå lettkledd …».

En verden uten rammer

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: ­livets ord», leser vi i Johannes første brev. Johannes og Knausgård står ikke så fjernt fra hverandre, begge har de på sitt vis ­erfart hvordan berøring forvandler mennesker.

Mer enn å spørre etter relevans har jeg en f­ornemmelse av at mennesker spør etter ­autentisitet, de fleste av oss ­tiltrekkes av det ekte, lengter etter det. «Felles … er lengselen etter autentisitet, etter det ekte, som simpelthen er det stedet hvor forestillingene om virkeligheten og virkeligheten er ett og det samme. Eller med andre ord, et liv, en eksistens, en verden uten rammer», skriver Karl Ove Knausgård.

Uten å vite det, har han sagt hva kirken skulle strekke seg mot i gudstjenesten: «Å bli det stedet hvor forestillingene om virkeligheten og virkeligheten er ett og det samme. Eller med andre ord, et liv, en eksistens, en verden uten rammer». Når ­virkeligheten oppleves slik er den et mysterium; erfarbar og samtidig på grensen av det ord kan romme. For hva er guds­tjenesten om den ikke er innlemmelse i, og en ­dypere vei inn i, den treenige Guds mysterier?

Ordenes utilstrekkelighet

I luthersk tradisjon har ikke gudstjenesten først og fremst vært forbundet med ­tilbedelse og ­hengivelse, men snarere med kunnskap og innsikt. Et ­presist dogmatisk språk har hatt ­forkjørsrett. Troen på hva ord kan utrette har vært til ­stede nesten uten forbehold. Men ­paradoksalt nok er det poetene som gjør oss oppmerksomme 
på ordenes utilstrekkelighet:

Lær av de hjemsøkte

Alfabetet kan ikke føde

et ord som dekker deres nød

Men himmelen fødte

Når de roper i katedralene

møtes de av forløsningens Ord

Ordet i ordet

født av evighet møter

Adam den ensommes

hellige nød

Kjerubenes rop

I ­diktet «Sanctus» leter Arnold ­Eidslott etter ord som ­dekker ­menneskets nød. Tittelen på ­diktet er ­hentet fra guds­tjenestens Sanctus: ­Kjerubenes rop foran Guds ­ansikt og vårt rop i guds­tjenesten under nattverden. ­Ordene har blitt sunget i katedralene gjennom århundrer. I Jesus Kristus og i brødet som innvies på alteret under natt­verden og blir til Jesu kropp, kommer Gud oss nær.

Diktet er ­tilsynelatende ­enkelt, udogmatisk, men ­allusjonene peker imot 
underet, inkarnasjonen. Så er da også en dybde og flertydighet i diktets enkelhet som bare poesien kan gi form til.

Eidslott og mange andre ­poeter minner oss om at det ­liturgiske språket står poesien ­nærmere enn renskårne dogmatiske ­formuleringer. For guds­tjenestens språk må være både enkelt og flertydig om det skal bære oss bort fra oss selv og inn i Guds nærhet. Til et punkt hvor vi erkjenner at ord alene ikke kan mette oss. Alfabetet ikke kan føde et ord som dekker vår nød – det Ordet kan bare Gud 
føde.

Truende forventningsløshet

En eksistensiell forventnings­løshet truer stadig med å innhente livet vårt – i all sin ­alminnelighet pirrer det knapt nok nysgjerrigheten vår. «Hvordan kan det ha seg at vi ikke er mer spente enn vi er når vi ­runder et hushjørne i en by? Hva som helst kan jo vente oss der», skriver Karl Ove Knausgård og fortsetter: «Det uvisse og det ­usikre, det vi ikke vet noe om, tilhører ikke bare metafysikken, handler ikke bare om de store spørsmål, om det finnes en Gud eller om hva som venter oss ­etter døden, men også om det aller mest hverdagslige.»

Utfordringen er at denne ­alminnelige forventningsløs­heten som preger omgangen 
vår med det hverdagslige også slår innover gudstjenesten: 
Vi står i fare for å feire guds­tjeneste som om ingenting har hendt eller hender. Og noen ­ganger merker vi det ikke en gang at det er blitt slik. Grunninnstillingen vår er som om Gud ikke finnes. Vi er som kristne ikke uanfektet av samfunnet ­eller kulturen rundt oss. Knausgårds iakttakelse om at ­mennesker flest «søker ikke lenger det guddommeliges virkelighetsnivå, og at kirkene står tomme» er ikke bare alle de andres virkelighet, den er også kirkens.

«Jeg vil vise deg ­verdenen vår, slik den er nå: døren, ­gulvet, ­kranen …», skriver han. ­Knausgård knytter kirke­bygningen til sin egen opp­levelse av nostalgi og tap av framtidslengsel. Før var lengsel: «… ­lengselen etter det som ennå ikke ­finnes, framtiden, som er fylt av håp og kraft og som ikke er umulig, ikke forbundet med det tapte, men med det som kan vinnes», hevder han.

Håpet og lengselen

Knausgårds resonnement forutsetter 
at velferdsstat og konsum­samfunn forsetter å levere og innfrir. Gir mennesker det de tror de lengter etter. Håpet og ­lengselen har nå blitt rent innenverdslige størrelser. Derfor tilkjennegir han at han lengter ­eller kanskje snarere sørger, over at utopien er tapt for ­dagens ­mennesker. «Og kanskje er det derfor nostalgien jeg føler, er så sterk, at utopien har f­orsvunnet fra vår tid, slik at lengselen ikke lenger kan rette seg framover, men bare bakover, hvor all dens kraft samles. Sett i det lyset var kirkene sjelelig ingeniørkunst, for ikke bare var de en visualisering av den lokale identiteten, men representerte også et annet virkelighetsnivå, det gud­dommelige, som befant seg midt i det hverdagslige slitet og ­slepet, og som stod der åpen mot framtiden, den gangen ­himmelriket skulle oppstå på jorden. At ­ingen lenger søker det gud­dommeliges virkelighetsnivå, og at kirkene står tomme, betyr at det ikke ­lenger er nødvendig. At det ikke er nødvendig, betyr at himmel­riket har kommet. Det ingenting å lengte etter, annet enn ­lengselen selv, som de tomme kirkene jeg ser herfra nå har blitt symbolet for.»

Hvis kirken ikke fast­holder gudsmøtet som det grunn­leggende og bærende inn­steget i møte med gudstjenesten, vil ikke en eneste reform gagne den noe. Og dersom den ikke makter å sette Gud i sentrum av gudstjenesten, vil vi få stadige kamper og omkamper om hva som er årsakene til at vi feirer gudstjeneste.

Satt i kroppen

«Alle hudens tidligere berøringer ligger som et lager av følelser i bevisst­heten», mennesker hadde blitt berørt av Gud selv, derfor samlet de sine fortellinger om Jesus i evangeliene. Ingen symbolsk ­berøring, men en som var slik at Gud satt igjen i kroppen og beviss­t­­­-
heten. Sakramentene er ­bærere av Guds fortsatte ­berøringer. ­Vannet over den døptes hode, brødet som ­legges i hånden og ­føres til ­munnen, vinen som f­ukter tungen. Kjærtegn og ­berøring. En smak av Gud, hen­givelsens mange uttrykk. Det som var fra begynnelsen fortsetter igjennom gudstjenesten: Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som ­hendene våre tok på, det for­kynner vi: ­livets ord.

En rekke av kirkens teologer har gjennom historien påpekt og vitnet om nødvendigheten av at kirken og hele Guds folks kall er å bli det de alt er. Augustin sa det, likeså Meister Eckhart: «Bli det du er». Det betyr intet ­mindre enn at den virkelig­heten vi er ­bebodd av som døpte mer og mer må vinne skikkelse i oss, ta form i oss: Kristus og kristuslikheten. Derfor handler gudstjenesten om innlemmelse i, og en dypere vei inn i, den treenige Guds ­mysterier. Kort sagt,­ ­mystagogikk. Det begynte med Guds berøring i inkarnasjonsmysteriet og det ­fortsetter med de berøringer Gud møter oss med i gudstjenesten helt ­reservasjonsløst.

Morten Erik Stensberg

Prest

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1604 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1198 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1154 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 876 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 792 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere