Å feire gudstjeneste er å gi Gud rom. Gud laget seg et fysisk rom da han møtte oss gjennom sin inkarnasjon i Jesus Kristus. I hengivelse tar Gud plass mellom oss. Fordi Gud eksisterer feirer vi gudstjeneste, i forventing om at Gud gir seg hen til oss. Ikke fordi kirken eier Gud, men fordi kirken tilhører ham. Den er Guds skapning: Jesu kropp og Åndens tempel.
I gudstjenesten skapes rom for den treenige Guds nærvær. Et fortettet nærvær, knyttet til lesningene, forkynnelsen, bønnene, sakramentene og fellesskapet. «Fortettet» fordi dette gudstjenestelige gudsnærværet ikke står i motsetning til at Gud møter oss andre steder. Snarere er det tvert om, et fortettet gudsnærvær kan skape i oss en følsomhet eller varhet for at Gud møter oss over alt og i alle ting.
Flommer over
Ofte har kirken ikke klart å holde forståelsen av sakramentene og det hellige sammen med inkarnasjonens mysterium. «Men den skapte verden og det guddommelige ordet møtes i Jesu person og i de praktiske sidene ved liturgien, det er i ham vi ber og feirer. I en god liturgi flommer det ordinære og det rotete ved tilværelsen inn over det guddommeliges skjønnhet og transcendens, så det guddommeliges under og nåde kan sive inn i hver krik og krok av livene våre», skriver en katolsk liturgiker. «Hva vi trenger er å bygge broer snarere enn skiller mellom det såkalt ordinære og det såkalt hellige. Det er denne inkarnasjonsmessige siden ved kristen tilbedelse som særlig kjennetegner den», slår han fast.
Evangeliene forteller oss at før oppstandelsen var berøringen et faktum. Det ligger derfor gjemt en lengsel etter nærhet i evangeliefortellingene om Jesus, en lengsel etter det Knausgård beskriver som hudens lengsel etter hud. «At det er slik, at hud lengter etter hud, og alle hudens tidligere berøringer ligger som et lager av følelser i bevisstheten, som kan vekkes til live av noe øye ser, også når det er ute av rekkevidde for huden gjør at tilværelsen endrer karakter om våren og sommeren, når folk begynner å gå lettkledd …».
En verden uten rammer
«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord», leser vi i Johannes første brev. Johannes og Knausgård står ikke så fjernt fra hverandre, begge har de på sitt vis erfart hvordan berøring forvandler mennesker.
Mer enn å spørre etter relevans har jeg en fornemmelse av at mennesker spør etter autentisitet, de fleste av oss tiltrekkes av det ekte, lengter etter det. «Felles … er lengselen etter autentisitet, etter det ekte, som simpelthen er det stedet hvor forestillingene om virkeligheten og virkeligheten er ett og det samme. Eller med andre ord, et liv, en eksistens, en verden uten rammer», skriver Karl Ove Knausgård.
Uten å vite det, har han sagt hva kirken skulle strekke seg mot i gudstjenesten: «Å bli det stedet hvor forestillingene om virkeligheten og virkeligheten er ett og det samme. Eller med andre ord, et liv, en eksistens, en verden uten rammer». Når virkeligheten oppleves slik er den et mysterium; erfarbar og samtidig på grensen av det ord kan romme. For hva er gudstjenesten om den ikke er innlemmelse i, og en dypere vei inn i, den treenige Guds mysterier?
Ordenes utilstrekkelighet
I luthersk tradisjon har ikke gudstjenesten først og fremst vært forbundet med tilbedelse og hengivelse, men snarere med kunnskap og innsikt. Et presist dogmatisk språk har hatt forkjørsrett. Troen på hva ord kan utrette har vært til stede nesten uten forbehold. Men paradoksalt nok er det poetene som gjør oss oppmerksomme på ordenes utilstrekkelighet:
Lær av de hjemsøkte
Alfabetet kan ikke føde
et ord som dekker deres nød
Men himmelen fødte
Når de roper i katedralene
møtes de av forløsningens Ord
Ordet i ordet
født av evighet møter
Adam den ensommes
hellige nød
Kjerubenes rop
I diktet «Sanctus» leter Arnold Eidslott etter ord som dekker menneskets nød. Tittelen på diktet er hentet fra gudstjenestens Sanctus: Kjerubenes rop foran Guds ansikt og vårt rop i gudstjenesten under nattverden. Ordene har blitt sunget i katedralene gjennom århundrer. I Jesus Kristus og i brødet som innvies på alteret under nattverden og blir til Jesu kropp, kommer Gud oss nær.
Diktet er tilsynelatende enkelt, udogmatisk, men allusjonene peker imot underet, inkarnasjonen. Så er da også en dybde og flertydighet i diktets enkelhet som bare poesien kan gi form til.
Eidslott og mange andre poeter minner oss om at det liturgiske språket står poesien nærmere enn renskårne dogmatiske formuleringer. For gudstjenestens språk må være både enkelt og flertydig om det skal bære oss bort fra oss selv og inn i Guds nærhet. Til et punkt hvor vi erkjenner at ord alene ikke kan mette oss. Alfabetet ikke kan føde et ord som dekker vår nød – det Ordet kan bare Gud føde.
Truende forventningsløshet
En eksistensiell forventningsløshet truer stadig med å innhente livet vårt – i all sin alminnelighet pirrer det knapt nok nysgjerrigheten vår. «Hvordan kan det ha seg at vi ikke er mer spente enn vi er når vi runder et hushjørne i en by? Hva som helst kan jo vente oss der», skriver Karl Ove Knausgård og fortsetter: «Det uvisse og det usikre, det vi ikke vet noe om, tilhører ikke bare metafysikken, handler ikke bare om de store spørsmål, om det finnes en Gud eller om hva som venter oss etter døden, men også om det aller mest hverdagslige.»
Utfordringen er at denne alminnelige forventningsløsheten som preger omgangen vår med det hverdagslige også slår innover gudstjenesten: Vi står i fare for å feire gudstjeneste som om ingenting har hendt eller hender. Og noen ganger merker vi det ikke en gang at det er blitt slik. Grunninnstillingen vår er som om Gud ikke finnes. Vi er som kristne ikke uanfektet av samfunnet eller kulturen rundt oss. Knausgårds iakttakelse om at mennesker flest «søker ikke lenger det guddommeliges virkelighetsnivå, og at kirkene står tomme» er ikke bare alle de andres virkelighet, den er også kirkens.
«Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen …», skriver han. Knausgård knytter kirkebygningen til sin egen opplevelse av nostalgi og tap av framtidslengsel. Før var lengsel: «… lengselen etter det som ennå ikke finnes, framtiden, som er fylt av håp og kraft og som ikke er umulig, ikke forbundet med det tapte, men med det som kan vinnes», hevder han.
Håpet og lengselen
Knausgårds resonnement forutsetter at velferdsstat og konsumsamfunn forsetter å levere og innfrir. Gir mennesker det de tror de lengter etter. Håpet og lengselen har nå blitt rent innenverdslige størrelser. Derfor tilkjennegir han at han lengter eller kanskje snarere sørger, over at utopien er tapt for dagens mennesker. «Og kanskje er det derfor nostalgien jeg føler, er så sterk, at utopien har forsvunnet fra vår tid, slik at lengselen ikke lenger kan rette seg framover, men bare bakover, hvor all dens kraft samles. Sett i det lyset var kirkene sjelelig ingeniørkunst, for ikke bare var de en visualisering av den lokale identiteten, men representerte også et annet virkelighetsnivå, det guddommelige, som befant seg midt i det hverdagslige slitet og slepet, og som stod der åpen mot framtiden, den gangen himmelriket skulle oppstå på jorden. At ingen lenger søker det guddommeliges virkelighetsnivå, og at kirkene står tomme, betyr at det ikke lenger er nødvendig. At det ikke er nødvendig, betyr at himmelriket har kommet. Det ingenting å lengte etter, annet enn lengselen selv, som de tomme kirkene jeg ser herfra nå har blitt symbolet for.»
Hvis kirken ikke fastholder gudsmøtet som det grunnleggende og bærende innsteget i møte med gudstjenesten, vil ikke en eneste reform gagne den noe. Og dersom den ikke makter å sette Gud i sentrum av gudstjenesten, vil vi få stadige kamper og omkamper om hva som er årsakene til at vi feirer gudstjeneste.
Satt i kroppen
«Alle hudens tidligere berøringer ligger som et lager av følelser i bevisstheten», mennesker hadde blitt berørt av Gud selv, derfor samlet de sine fortellinger om Jesus i evangeliene. Ingen symbolsk berøring, men en som var slik at Gud satt igjen i kroppen og bevisst- heten. Sakramentene er bærere av Guds fortsatte berøringer. Vannet over den døptes hode, brødet som legges i hånden og føres til munnen, vinen som fukter tungen. Kjærtegn og berøring. En smak av Gud, hengivelsens mange uttrykk. Det som var fra begynnelsen fortsetter igjennom gudstjenesten: Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.
En rekke av kirkens teologer har gjennom historien påpekt og vitnet om nødvendigheten av at kirken og hele Guds folks kall er å bli det de alt er. Augustin sa det, likeså Meister Eckhart: «Bli det du er». Det betyr intet mindre enn at den virkeligheten vi er bebodd av som døpte mer og mer må vinne skikkelse i oss, ta form i oss: Kristus og kristuslikheten. Derfor handler gudstjenesten om innlemmelse i, og en dypere vei inn i, den treenige Guds mysterier. Kort sagt, mystagogikk. Det begynte med Guds berøring i inkarnasjonsmysteriet og det fortsetter med de berøringer Gud møter oss med i gudstjenesten helt reservasjonsløst.
Morten Erik Stensberg
Prest