Spaltist Joanna Bjerga

Joanna Bjerga

Forestillingen om livet og døden som tre akter i en evig forestilling gjør noe med tonen når vi i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begraver våre kjære.

Publisert: 31. mar 2019

Det er høysesong for skoleelever som skriver oppgaver om ulike trossamfunn. Jeg har tidligere nevnt at jeg morer meg litt over spørsmålene de stiller når de kommer til oss. Klassikeren er: «Hva er forskjellen på dere og Den norske kirke?». Siden det spørsmålet kommer hvert år, har jeg skjønt at jeg nok bør lære meg litt mer om Den norske kirke, slik at jeg faktisk kan svare!

I mellomtiden er det særlig én ting jeg opplever som annerledes, og det er begravelsene våre. De ytre rammene er relativt like. Kisten. Blomstene. De sørgende pårørende. Musikken. Minneordene.

Forskjellen? Den tror jeg ligger i stemningen. Litt vanskelig å beskrive, og kanskje enda vanskeligere å forklare, men stemningen er lettere på et vis. Hvorfor? Blant annet på grunn av det vi kaller frelsesplanen.

Første akt.

Kort fortalt går frelsesplanen ut på at vi tror at alle mennesker levde med Gud som hans åndebarn før vi kom til jorden. Vi hadde det fint der – lenge.  Etter hvert skjønte vi at vi manglet noen erfaringer for å kunne bli som vår himmelske far. Vi manglet et fysisk legeme som kunne lære og utvikle seg. Derfor tror vi at Gud la til rette for at vi skulle få komme til jorden og gjøre oss jordiske erfaringer. Vi tror at vi alle jublet av glede da vi fikk vite hva som lå foran oss, men også at det utløste en strid i himmelen.

To forskjellige planer ble fremlagt. En der vi alle ville bli geleidet og tvunget til å leve slik at vi var garantert en trygg retur til Faderen, og en annen der vi ville bli mer overlatt til oss selv.

Plan nummer to innebar større risiko, men også større potensial for vekst. En tredjedel av åndebarna ville ha den første planen, og være sikre på å komme hjem, selv om de da ville miste sin handlefrihet. To tredjedeler valgte den andre planen - frelserens plan. Frelseren som var villig til å ofre seg for oss, betale vår skyld, og redde oss. Ja, det ville bli mer sorg og smerte, og noen ville forville seg på veien, men vi stolte på at det ville være verdt det.

Den største gruppen «vant», og utgjør alle mennesker som noen gang har levd, lever, og kommer til å leve. Den ene tredjedelen som tapte striden, mistet retten til å få komme til jorden og få et legeme, og er dømt til å være ånder – uten mulighet til utvikling.

Andre akt.

Tilbake til jordelivet og menneskeheten. Vi lever og lærer, har familier og knytter relasjoner. Vi opplever både glede og sorg. Noen er syke, andre er friske. Noen har det bra og andre sliter. Vi kriger og forurenser, utnytter og sløser. Men det finnes også uendelig mye omsorg, kjærlighet og engasjement. Livet er mangfoldig, og i et evighets-perspektiv er det ganske kort. Alle blir født, og alle skal dø. Noen dør tidligere enn andre. Men når man dør er ikke så viktig. Det viktige er at døden bare er en overgang til en annen tilstand.

Etter døden går alle til paradis. Et slags åndelig venteværelse, der alle spørsmål blir besvart, all smerte er borte og all urettferdighet rettes opp. Vi møter igjen våre kjære som har gått foran oss, og vi fortsetter læringen, men nå med våre jordiske erfaringer som et bakteppe.

Helt rettferdig.

Til slutt tror vi på oppstandelsen, og at vi vil få en endelig - og helt rettferdig - dom. Vår ånd og vår kropp vil bli forenet igjen. I den endelige dommen vil alt bli tatt hensyn til, og forsvarsadvokaten taler ikke bare vår sak, han har allerede sonet for oss. Personlig er jeg overbevist om at Herren vil stå med åpne armer og invitere oss alle inn, hvis vi vil.

Oppfatningen av livet og døden som tre akter i en evig forestilling påvirker helt enkelt våre begravelser. Adskillelsen er midlertidig. Det er fortsatt et savn og vondt og trist for de som er igjen, men det er en del av en større plan. Det er ingen aprilsnarr. Det er lys i tunnelen.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
8 dager siden / 5054 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
19 dager siden / 4758 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 2677 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
24 dager siden / 2320 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
22 dager siden / 1802 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
9 dager siden / 1767 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
3 dager siden / 1529 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
21 dager siden / 1527 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
14 dager siden / 1390 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
13 dager siden / 1309 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere