Døren er åpen

Det er en livsnær historie Sandvand bruker, for å poengtere det viktigste, at dåpen  viser hvem vi er døpt til og tilhører. Jeg vil bare legge til, at det trenger vi å bli minnet om, stadig vekk. Men vi døpes en gang.

Problemet med barnedåpen er at den døpte ikke kan bekjenne troen, men er avhengig av dem som kommer med barnet både i dåpsøyeblikuet og i sin oppvekst. Det samme vil gjelde for barn, der dåp utsettes, og der det skjer en barnevelsignelse. Kristen oppvekst er ikke avhengig av dåp, men tar sikte på den dåp, som kan skje når den enkelte kommer til det punkt i sitt liv.

Da døpes den enkelte på grunn av sin bekjennelse og etter Jesu Kristi befaling befaling i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Dåpen knyttes også til forbønn med håndspåleggelse om å bli fylt av Den hellige ånd med de gaver Gud gir.

Den viktige klargjøring som Sandvand viser til, er det vesentlig å kunne gi i sjelesorg, også for oss som er såkalte baptistpredikanter. All den stund denne personen var tilfreds med sin barnedåp, er det selvsagt feilaktig å forsøke å redusere hva den betyr. Er det legitimt for en lutheraner, er det også rett å respektere det. Dåpw dreier seg jo om en samvittighetspakt med Gud. Den er ikke vårt verk, men en handling der døren til Guds rike åpnes for oss i Jesus Kristus.