Våre felles verdier

Jeg har tatt en titt på Granavolden-erklæringen, hvor jeg fant mer verdier enn forventet. Målet for det politiske virke er at folk skal få leve «frie og selvstendige liv», heter det innledningsvis. Det er en formulering som virker samlende og uangripelig, etter som vi alle er for frihet og selvstendighet.

Det er da også lett å slutte seg til flere av de andre overordnede formuleringene. Som for eksempel at regjeringen «vil slippe fri og støtte opp under det enkelte menneskets skaperkraft», selv om det ikke er lett å se for seg den frigjøringskraften som utgår fra regjeringskontorene.

Forbløffende tiltro

Men det er vel heller ikke poenget. De store ordene i en politisk plattform skal først og fremst bygge opp under et bestemt sett av politiske handlinger. Leser en innledningen nøye, skjønner en at det som skal legge grunnlaget for mer frihet, selvstendighet og skaperkraft, er tillit til «den enkelte». Erklæringen viser en forbløffende tiltro til enkeltindividet, som opptrer ansvarlig når det trengs. Den som blir vist tillit, tar ansvar, heter det. Når folk flest bare får realisert sitt potensial og tar ansvar for eget liv, da har vi lagt grunnlaget for de viktigste politiske prioriteringene for å få et godt samfunn.

Med et slikt utgangspunkt blir det bare for fristende å spørre: Er plattformens eget politiske program ansvarlig? Ikke på detaljnivå, men i forhold til de store utfordringene vi står overfor som en del av verdenssamfunnet.

I erklæringen heter det at flyktningpolitikken skal være bærekraftig. Det høres ansvarlig ut, men bare overfor oss selv. Flyktningene selv er nærmest fraværende i plattformen. Det heter også at vi skal bekjempe fattigdom og bidra til å løse klimakrisen. Men er våre bidrag til det grønne skiftet uttrykk for ansvarlighet? Gjør vi nok overfor kommende generasjoner? Er det ikke rettere å si at begge disse saksfeltene er ordnet inn under regjeringens overordnede mål, som handler om egen frihet, egen selvstendighet, egen velstandsvekst? Er det ansvarlighet?

Nesten dumdristig

Samtidig med at den forbrukskulturen som vi hyller, skjøt fart i USA på 60-tallet, satte Kennedy-brødrene sitt preg på amerikanernes politiske liv. De var rike, og både frigjorte og selvstendige, virker det som. Men de hadde andre anliggender på sin politiske agenda enn å skaffe seg og sine nærmeste enda mer frihet, selvstendighet og velstand. Bobby kjempet først en nådeløs kamp mot mafia og korrupsjon som også ble nærgående med hensyn til egne familieanliggender. Deretter kastet han seg inn i borgerrettskampen på en så uselvisk måte at det nesten virker dumdristig. Etter å ha besøkt de fattigste av de fattige, gjorde han fattigdomsbekjempelse til en fanesak.

Når han skulle sammenfatte sitt program, da snakket han ikke så mye om økonomisk vekst. I stedet snakket han om det som krevdes for å gjøre verden til et bedre sted for dem som trengte det mest. Med ungdommelig vitalitet og overbevisningskraft, helt i overensstemmelse med kennedyenes væremåte, slynget han ut ordene: «We are a great country, an unselfish country, a compassionate country.»

Jeg sier til meg selv: Tenk om vi hadde handlet ut fra en liknende parole. Tenk om vi sa: «Vi er rike, derfor tenker vi ikke først og fremst på oss selv.»

Annerledes engasjement

Det hadde ikke bare gitt oss andre politiske plattformer. Det hadde også gitt oss et helt annerledes engasjement i flyktningdebatten. Det kunne i tillegg ført til at vi ble pådrivere for en teknologisk utvikling som la til rette for det grønne skiftet på en ganske annen måte enn i dag.

En politisk holdningsendring av denne typen ville også hatt en viktig bieffekt: Den ville gjort oss mindre motløse, mindre resignerte og tafatte, mindre skamfulle og skyldbetyngede. Når jeg ser folkehavet som hyller Bobby Kennedy like inn i døden, tenker jeg: Kanskje satt han også med nøkkelen til frihet og selvstendighet.