Rede til å ofre

De tyske tanksene som trengte inn over de alliertes grenser i begynnelsen av andre verdenskrig var ikke bare en militær utfordring, men også en moralsk. Det hevdet i det minste noen av datidens fremste tenkere.

Den samme overbevisningen

Forfatteren Alan Jacobs gjengir disse diskusjonene i sin seneste bok, The Year of our Lord 1943, en historisk skildring som også er relevant for oss i dag. Her møter vi blant annet Robert Hutchins, filosof og rektor ved Chicago Universitet.

I 1940 stilte han følgende spørsmål: Nazister og kommunister vet hva de tror på og er rede til å ofre alt for sin overbevisning. Kan vi finne den samme overbevisningen på de demokratiske landenes side? Demokratiet kan bare forsvares dersom de som forsvarer det er overbevist om at det er godt og verdt sine oppofringer, skrev han videre.

Denne moralske overbevisningen er viktigere enn hvor mange bomber og panservogner de allierte kan sette inn i kampen mot fienden, hevdet Hutchin.

Vår moralske beredskap

I dag har vi andre fiender, men utfordringen er den samme. Islamistiske og høyreekstreme terrorister har erklært krig mot demokratiet, samtidig som antiliberale krefter undergraver det. I vår har hjemvendte IS-terrorister skapt debatt rundt lovgivning og politiets ressurser i hele Europa. Det er naturligvis viktige spørsmål. Men det er få som trekker fram vår moralske beredskap. Og det er beklagelig – for den er slett ikke overbevisende.

Nylig viste en undersøkelse fra Novus at 6 av 10 svensker mener demokratiet har blitt svakere i løpet av de siste årene. Omtrent like mange føler seg lite eller ikke delaktige i demokratiet. Dette er en av mange undersøkelser som viser at det blir mindre av både tillit og engasjement i alle vestlige samfunn.

Nettverk og ideer

Denne siden av kampen mot terrorismen blir dessverre sjeldent trukket frem. Det er mulig at nok tanks og tropper kan stoppe en krig – at de allierte seiret først og fremst takket være industriell styrke. Men dagens fiender består ikke først og fremst av stater og armeer, derimot av nettverk og ideer. Det gjør oppgaven enda mer krevende.

Reporter Niklas Orrenius i Dagens Nyheter har fortjenestefullt satt søkelyset på dynamikken i områder der ekstremismen vokser. Han beskriver ekstremistenes selvtillit for noen år tilbake: Hvordan de gjorde IS-tolkninger kjent i moskeene og skremte motstanderne til taushet. Ikke engang myndighetene grep inn: «Kanskje er tjenestemenn og politikere redde for å gå inn i moskeer og foreningslokaler og stille vanskelige spørsmål. Og kanskje er det i stedet terrorsympatisører som trer inn. Passiviteten legger veien åpen.»

Like brennende engasjement

Men det er likevel her på grasrota kampen kan vinnes: i lokale moskeer, rundt kjøkkenbord, på skoler og i bydeler. Her må mennesker med andre oppfatninger, men like brennende engasjement, utfordre de ekstreme synspunktene. Mennesker som tar ansvar for lokalsamfunnet, som inviterer hjem på besøk og skaper møteplasser, og som organiserer aktiviteter som å spyle isen om vinteren og badeplassen om sommeren. Mennesker som ser hvem som er i faresonen, og som griper inn for å forhindre det.

Her holder det ikke med individualisme og selvrealisering. Derimot trengs det mennesker som setter fellesskapet i første rekke, og som er klar for å delta i det daglige og lite glamorøse arbeidet med å bygge samfunnet nedenfra og opp.