Rett skal være rett

Hver gang det er strid om et testament, og en ideell organisasjon fører saken til retten på vegne av testators gave, blir de i pressen framstilt som grådige. Dette er ikke bare et fortegnet perspektiv, det er galt.

Møtt med spenning

Når man skriver et testament, uten å ha diskutert innholdet med sine etterlatte, vil de møte det med spenning. Dette er ikke en scene i et Agatha Christie-skuespill. Det er virkelighet.

Hvis testator har etterlatt seg en testamentarisk gave til en ideell organisasjon, vil denne også informeres og møte med spenning.

Hvis det er strid om et testaments gyldighet, om det for eksempel foreligger flere testament, at testamentet er utydelig med hensyn til fordeling, at man ikke finner et tidligere testament, eller at testamentet kanskje ikke er gyldig på grunn av usikkerhet om vitners tilstedeværelse eller habilitet, kan det være nødvendig å gi domstolen myndighet til å avgjøre midlenes skjebne. Dette kan også være en rimelig sak for offentlighetens interesse, men man kan også tenke at man selger aviser ved å løfte litt på rikdommens dyne.

Det er derfor tre potensielt grådige parter etter et omstridt testament; de etterlatte, organisasjonen som tar saken til retten og avisen som vil tjene penger på spente leseres rettsfølelse og indignasjon.

Ofte tvister

Juss betyr rett. Vi lever i en rettsstat, der vi har noen lover vi skal følge. Lover er vanskelige å lage, og det oppstår ofte tvister. Da skal domstolen avgjøre tvisten ved å fatte en konklusjon. Jurister skal tolke lovene etter skjønn og presedens, altså rettspraksis, som betyr at man ser på eldre dommer med hensyn til lovens intensjon.

I en sak hvor det strides om et testament er den ene parten død. Den døde har etterlatt seg et testament nettopp for å sørge for at vedkommendes siste ønske blir oppfylt. Testator kan ikke snakke for seg, altså kan han ha en advokat til å føre saken for seg, en testamentfullbyrder.

En advokat er en som blir tilkalt for å hjelpe på vegne av en klient (godt etter etymologien; ‘advokado’, å tilkalle). Det er den avdøde testators sak som testamentsfullbyrderen fører. Øvrige parter er arvingene, og det er advokatens plikt å snakke på vegne av testator.

Tjenesteforsømmelse

Selv om det formelt sett kan være en ideell organisasjon som tar saken til retten vil alle arvinger bli involvert, og årsaken til rettsliggjøringen er at arvingene ikke er enige om hva som er testators siste vilje i henhold til testamentet. Det vil være en tjenesteforsømmelse å regne om man lar etterlatte slektninger beholde formuen uprøvd, hvis den testamentariske viljen tyder på noe annet.

Norsk presses dekning av slike saker er deprimerende lesning. I stor grad fremstilles det som den største selvfølge at arv skal tilfalle de etterlatte, og at organisasjonene er grådige. Slik er det ikke, og slik bør det heller ikke være. Pliktdelsarven ivaretar livsarvinger, men utover det er det enkeltindividets fulle rett til å etterlate sine verdier og eiendeler til hvem hen måtte ønske.

Ideelle organisasjoner som går til sak på vegne av testator er ikke grådige, de gjør bare jobben som de er satt til å gjøre, og sørger for at testators siste ønske faktisk blir ivaretatt. Det er en uting at PLAN, Fremtiden i våre hender, Diabetesforbundet, Det norske misjonsselskap, Bibelselskapet eller andre frivillige organisasjoner fremstilles som grådige. De gjør ikke noe galt, tvert imot. De gjør sin moralske plikt.

Snakk om det

Når jeg dør, så vil jeg at mitt testament skal oppfylles. Jeg forlanger at advokater og Frelsesarmeen gjør jobben sin på vegne av meg hvis det skulle oppstå tvister.

Til alle dere som skal etterlate seg et testament og har inkludert en eller flere testamentariske gaver, har jeg et godt råd: Snakk om det! Snakk om det med dine kommende etterlatte, og gjerne med organisasjonene som er tilgodesett. Da har du orden i sysakene. Det blir riktignok mindre spenning, mindre solgte aviser og mindre salærer til advokater, men det er det likevel 
verdt.

Runar Døving

Professor og testator