Barnløse statsledere og fallende fødselstall

Mai Lene Fløysvik Hæåk påstår i Vårt Land 22. mars at jeg skapte forvirring på Facebook gjennom en statusoppdatering på kvinnedagen. Selv ble jeg overrasket over at min kommentar ble trukket inn i en kommentarartikkel om likestilling.

Kommentaren til Fløysvik Hæåk handler om at det «på sikt» er farlig at folk mumler om at likestillingen har gått for langt. Det er litt vanskelig å forstå hva hun konkret er redd for, men hun synes å forutsette at de som mumler ønsker å frata kvinner juridiske rettigheter.

En smule ubehagelig

Jeg avviser selvsagt ikke at noen kan mene noe slikt. Selv har jeg aldri ment at kvinner og menn skal ha ulike rettigheter i politikk og samfunn. Slik sett er det en smule ubehagelig at Fløysvik Hæåk trekker meg inn i sin kommentar.

Likestilling er et stort tema. Og de som uttaler – mumlende eller med ropert – at «likestillingen har gått for langt», kan ha svært ulike innfallsvinkler, analyser og perspektiver. Selv syntes jeg Kyrre Watne, som har en master i evolusjonspsykologi, skrev interessant om misforstått kvinnekamp i Morgenbladet 8. mars:

«Hvordan ble det en kvinnesak at like mange kvinner som menn skal ha mulighet til å dø på slagmarken? At fødselspermisjonen skal fordeles likt mellom far og den som faktisk har født? At kvinneandelen skal være høy også i yrker kvinner åpenbart er mindre interessert i?» Hans påstand er at kvinnekampen «nå ofte går ut over kvinner, fordi mannen brukes som implisitt modell».

Farlige tanker

Dette er altså Watnes ord. Jeg synes perspektivene hans er interessante. Derimot kan jeg ikke forstå at jeg – eller Watne – av den grunn representerer farlige tanker.

Så er det slik at det jeg skrev på Facebook, og som Fløysvik Hæåk viste til, i liten grad handlet om likestilling. Mitt utgangspunkt var fallende fødselstall. Vi står faktisk overfor en dramatisk situasjon. På ti år har kvinner gått fra å føde i snitt 1,98 barn (som også er lavt) til i fjor å føde i snitt 1,56 barn. Og så blir spørsmålet: Hva kan årsaken være?

Jeg presiserte på Facebook at fallet i fødselstall sikkert skyldes ulike forhold. Men jeg påpekte også – mest som en kuriositet – at påfallende mange av Europas ledere er barnløse. Akkurat nå gjelder det Merkel i Tyskland, May i England og Macron i Frankrike – og ganske mange andre statsledere. Jeg tror det går an å være barnløs og samtidig være opptatt av en god familiepolitikk. Men kanskje krever det større bevissthet for disse?

Straffer seg økonomisk

I min kommentar på Facebook skrev jeg også at politikken i Vest-Europa er barnefiendtlig. Det mener jeg ikke som en helt generell påstand. For eksempel er det mye bra å si om permisjonsrettighetene til foreldre i Norge. Derimot mener jeg bestemt at det mer enn noen gang straffer seg økonomisk å få barn hvis ikke både mor og far er i full jobb (men for eksempel studerer, slik jeg selv gjorde da vi fikk våre to første barn). Kanskje kan dette være en grunn til at fødselstallene stuper?

For alt jeg vet er Fløysvik Hæåk helt uenig i dette – og det må hun gjerne være. Derimot synes jeg ikke hun har grunnlag for å koble sammen det jeg skrev om fallende fødselstall med mumlende spørsmål om hvorvidt likestillingen har gått for langt og påstanden om at dette «kan ha store konsekvensar for kvinnerettar imorgon».