Magne Kongshaug

35

Refleksjoner over: Oscar Skarsaunes etterlysning

I møtet med en såkalt «språkløs og gudstjenesteløs tro» under begravelser, er biskop emeritus Tor B. Jørgensen ­kommet til at: «grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: «I hans navn skal en gang hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»».Oscar Skarsaune: «Kjære medkristne i Folkekirken: Det er fint å være «bred» og «åpen». Det er kanskje også fint å være «landsdekkende». Men det er ikke det viktigste, og det er ikke avgjørende. Det viktigste er å være Jesu disipler, det avgjørende er å være fellesskapet av hans lærlinger. Bare når vi er det er vi på livets og vekstens side. Bare da har vi den kraften som frøet og surdeigen har. Bare da».

Publisert: 22. mar 2019

.

Professor emeritus Gunnar Breivik omtaler tre tankevekkende bøker i «ved en skillevei» (Vårt Land, 20. februar). Jeg har lest én av dem, Oscars Skarsaunes bok: Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham. Tidligere omtaler av denne boka i VL av biskop emeritus Tor B. Jørgensen («Vær overbærende mot alle», 8.januar), og av daglig leder i Samarbeid menighet og misjon, Knut Hallen («Døpt -hva så?», 21. januar), nevnes ikke av Breivik; ei heller refererer Hallen til Jørgensens omtale.

Min omtale her tar utgangspunkt i anbefalingene på bokomslaget, som utfyller hverandre; og den inkluderer korte refleksjoner både over Skarsaunes bok og om omtalene til nevnte Breivik, Jørgensen, Hallen.

For Anne Sender i Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn, er Skarsaunes bok «et jordskjelv av en bok, som usminket beskriver de råe følger ekteskapet mellom kirken og statsmakten fikk for religiøse minoriteter, en «høyst relevant for lærd og ulærd, kristen, muslim eller humanist». 

Også for Egil Grandhagen, tidligere generalsekretær i Norsk Lutherske Misjonssamband, og prest Per Willy Wilhelmsen har boken vært en stor berikelse. «Skarsaune lar bibeltekstene utfordre leseren til det annerledes-livet Jesus har kalt oss til» (Grandhagen). «Jesu alternativ til makt til makt og tvang, er frøets og surdeigens kraft» (Wilhelmsen).

Prest og forfatter Eyvind Skeie formoder at «ikke alle vil si ja til alt som står her. Nettopp derfor bør vi lese denne boken - reflektere, lese og ta stilling - underveis mot morgendagens kirke», avslutter Skeie på bokomslaget, etter å ha nevnt flere spørsmål som Skarsaune «med faglig tyngde og engasjement utfordrer seg selv og oss med», inkludert disse: Hvorfor ble Bergprekenens radikale etikk erstattet av de ti bud i kirkens undervisning? Finnes det idemessig sammenheng mellom kristianisering og islamisering?  

En passentSkarsaune argumenter for at kristianisering (altså det å. tvinge folk til kirken ved lovgivning og straff for dem som brøt disse lovene) er beslektet med islamisering; og utreder  at den eldre Martin Luther prioriterte de ti bud i sine katekismer. Et av mange interessante kapitler hos Skarsaune er hans utredning av forskjellen mellom Luther tidligste skrifter og de han skrev etter bondeopprøret. De seneste skrifter bidro til å gjøre den protestantiske kirken til fyrstenes og etter hvert kongens kirke med tvungen deltakelse gjennom århundrer.  Den eldre Luther men at alle skulle kunne budene og oppføre seg deretter.   

Breivik: «Skarsaune tar oss med til de første kristne og tiden da menighetsfelleskap vokset frem nedenfra, med vekt på lære og liv, inspirert av Jesus slik han fremstår i Bergprekenen … et minimumskriterium for godt veivalg er at fremtidens kristne må finne veien gjennom fellesskap forpliktet på de første apostlers og virkeliggjøres nedenfra gjennom troendes aktive medvirkning. Hverken hensyn til paver, konsiler, sekulær fornuft eller politisk korrekthet må eller kan overstyre det». Breivik nevner en mulig svakhet, som Skarsaune for øvrig er klar over, at oppbygging nedenfra kan utfordre etablerte liturgiske rammer for gudstjenesten.

Hovedtemaet hos Skarsaune er, presiserer jeg, den absolutte kontrasten mellom jordiske riker og Guds kongerike, annerledes-riket der all makt og verdi-skalaer er snudd på hodet. Det å være lærling (disippel) og leve og herske i dette riket betyr å være alles tjener, med Jesu liv og ord som forbilde (jfr. Mark 10, 43-45). Spesielt skal ikke kristen tro påtvinges noen ved lov. Merk att bergpreken-budene radikaliserer de ti bud, nestebegrepet og Den gylne regel. «Alle etniske begrensninger er opphevet, alle mennesker har krav på godhet og hjelp etter samme lov, Den gylne regel … Du skal gjøre godt mot alle, også dine fiender, også dem som ikke tilhører din gruppe, din nasjon, ditt folk …» (Skarsaune, s.84).

De gode ting «Gudsrikets borgere mottar fra rikets konge … skal gis videre … Da trer surdeigens lov i kraft.. Men legger du det du har fått … til  oppbevaring, mister du til slutt det du selv har fått …»  (Skarsaune, s.69).

Etterfølgelse av Bergpreken-budene er ikke en betingelse for å bli frelst, presiserer Skarsaune, men er en forventet konsekvens av frelsen, ved troen på Jesus Kristus. Bergpreken-buden kombinert med evangeliet om syndenes forlatelse er til sammen «evangeliet om en ny begynnelse, evangeliet om et nytt liv» (Skarsaune, s. 75).

Også Hallen og Jørgensen gir Skarsaune rett i at vi trenger å bli utfordret på Bergprekenens radikale levesett - og å stå mammon imot. Hallen er imidlertid mindre overbærende enn Jørgensen ovenfor Folkekirkens medlemmer. I en verden som dyrker makt og rikdom, mener Hallen, må vi ikke være så livredd for å miste noen medlemmer at vi går på akkord med budskapet; da tar vi verken Gud eller mennesker på alvor. Han understreker dåpens forpliktelse, og nevner at Skarsaunes bok er en av flere som løfter frem sammenhengen mellom dåp og liv, Guds gave og vår innsats.

Frelsesteorien «Ved dåpen-alene» til Sturla Stålsett, tar Skarsaune ett oppgjør med.  For Det  nye testamente forplikter den troende til etterfølgelse av Jesu ord, på den smale veien: «… lær dem å holde alt det jeg har lært dere …».  Derfor er det «himlabra» med trosopplæring av små barn! (jfr. annonse i dagens VL).  

Forandring. Som Skriften og Luther mente, har evangeliet en forvandlende kraft - om det mottas. Så, Skarsaune tar et oppgjør med utsagn innad i Folkekirken av typen veien er bred -- som du er bra nok som du er.  Han skiller (skarpt) mellom troende og ikke troende, som Skriften gjør. Men blant troende bør en unngå A- og B- karakteristikker (Skarsaune).     

Treffer ikke?  Skarsaunes kritikk av dagens Folkekirke treffer imidlertid ikke, mener Jørgensen. Han mener bl.a. at  Skarsaunes definisjon av den troende kjernen i Folkekirken, den såkalte «nattverdmenigheten», er for snever (se nedenfor angående Jørgensens tro på gravkantens misjonerende evne). Han minner spesielt om at evangeliet har båret mye frukt under ulike historiske forhold. Skarsaune er neppe uenig, men mener at frukten ville ha vært mer utbredt og varig uten de mange århundrer med statskirkelige maktovergrep.  

Nattverdmenigheten. Bare et lite mindretall (1-2 %) av Folkekirkens medlemmer deltar ofte ved vanlige gudstjenester og nattverd. Denne tilsynelatende kjernen av medlemmene, kaller Skarsaune for «nattverdmenigheten innen Folkekirken; en slik deltagende menighet fins innen alle kristne   konfesjoner, globalt.  

Nå og før. Om en større andel kristne fins blant medlemmene i dagens Folkekirke enn i den protestantiske folkekirken på Luthers tid, vites ikke; men Luther selv mente at de aller fleste medlemmene i Folkekirken den gang ikke var ekte kristne, selv om alle hadde blitt døpt som småbarn!   (Skarsaune).     

Hvor utbredt er ekte/varig kristen tro? Skarsaune anslår  at kanskje 10-20  % av et folk i ulike nasjoner kan oppnå/ha en tro på Kristus Jesus som holder også under forfølgelser; estimatet er basert på graden av konvertering til islam under tidligere tiders islamisering av Midtøsten (Skarsaune kap. 12, s. 168). Om estimatet er forenlig med Herren Jesu ord i Matt 7, 13-14, vet bare Gud.

Skarsaune utelukker neppe at det blant medlemmene i Folkekirken, som sjelden besøker kirken, fins sant troende. Han håper imidlertid at flere skal ta sin tro mer på alvor og gjenoppdage i Bergprekenen (og nattverden) den frigjørende nådens evangelium (kap. 18) - til bevarelse, og som motkraft mot fortløpende sekularisering.

Apropos sekularisering. Skarsaune nevner at i Nederland kan sekulariseringen være bare et par tiår foran oss; anno 2015 trodde bare 14 % av nederlenderne på Gud (5 % er muslimer i Nederland), mens knapt 40 % av befolkningen er kirkemedlemmer. Det betyr at bare drøye en fjerdedel har et bevisst forhold til sine kirkers tro. Er det noen grunn til å tro at andelen er større i Norge, spør Skarsaune? Riktig nok er fortsatt mange tilstede ved barnedåp, konfirmasjon, vielse, julegudstjenester, begravelser. - Men hvem tar forkynnelsen varig til seg?  Jørgensen mener noe om nettopp det:

Ved gravkanten. I møtet med en såkalt «språkløs og gudstjenesteløs tro» under begravelser, er Jørgensen ­kommet til at: «grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn.  For, som Paulus skriver til filipperne: «I hans navn skal en gang hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»».

Jørgensen konkluderer med at filippersitatene (2, 5; 2, 10) ikke er ekskluderende i forhold til det han vil kalle en ­inkluderende og åpen folke- kirketeologi, men utfyller og beriker hverandre. – Sant?

Tanken om «gudstjenestefri tro» og begravelsers frelsende evne («levende håp»), er sannsynligvis relatert til Jørgensens tro på at ingen går fortapt, tenker jeg; jfr. Jørgensens innlegg «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt», VL 1. okt. 2016.

Tro på begravelsers misjonerende evne og alles frelse høres velmenende ut, og er ment som det, men er urealistisk, tror jeg. Svært mange, ja, nesten alle godt voksne, også min kone og jeg, har vært i kirkelige begravelser mer enn én gang, uten å ha blitt omvendt av den grunn. Om begravelser på Smøla er et unntak vet ikke jeg; men Folkekirkens nyeste biskop Anne Lise Ådnøy har tenkt at alle som kom i begravelse gjennom året på Smøla var menigheten (VL, 16.mars).  Også sjømannsprest Arnfinn Eng har stor tiltro til at også gudløse mennesker får substansiell og meningsbærende hjelp av kirken i møtet med døden (VL, 20 mars).  Forhåpentligvis er det sant for en noens vedkommende

Livets to utganger. Skarsaune siterer, uten eksplisitte motforestillinger, fra  læreskriftet Didakjé om to veier; den ene livets vei, den andre dødsens vei; og fra Matteus  7, 13 «… For vid er porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, … og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den». Dertil siterer Skarsaune Jesu ord på at frafall er mulig, hvilket ofte har skjedd, mener Skarsaune, ikke minst under forfølgelser.  Frelse- for- alle-forkynnelse  er, etter min oppfatning, fred-og-ingen-fare synsing (sml. Jeremias 6, 14; 8, 15).  

Oppvekkelsene i Folkekirken, som skjedde etter Hans Nielsen Hauge, Gisle Johnson, Ole Hallesby og andre, har stilnet hen, etter Skarsaunes oppfatning (se Skarsaune, kapitlene  15 og 16). Derfor er det forståelig at Skarsaune og andre etterlyser vekkelse, i særdeleshet Bergprekenvekkelse.

Kirkevekst. En del unge engasjerer seg nå i tverrkirkelige fellesskap, som nevnt av Skarsaune, og mer nylig av Erling Birkedal, Førsteamanuensis i praktisk teologi (jfr. «Kirkelandskap i endring», VL, 26. februar). Hundrevis av unge tilslutter seg pinsefrikirker i Bergen og andre steder (NRK, Dagsnytt 19; 2. mars).  - Jeg er forsiktig avventende angående fortsettelsen og varigheten.

Frøet og surdeigen. Skarsaune ber oss altså stole på frøets kraft og surdeigens lov (Matt 13, 31-33). Men gjør vi det? Jeg tror de fleste av oss, som meg, må se beskjemmet ned. Men Evangeliet kommer den enkelte til hjelp: «Min nåde er deg nok»! Mer enn nok!

Lærlinger. Skarsaune er klar over egen - og vår alles skrøpelighet. Derfor understreker han at vi alle er livslange lærlinger helt avhengige av Jesu nåde og hans ord. I bokas siste kapittel, hilser han menigheten:

«Kjære medkristne i Folkekirken: Det er fint å være «bred» og «åpen». Det er kanskje også fint å være «landsdekkende». Men det er ikke det viktigste, og det er ikke avgjørende. Det viktigste er å være Jesu disipler, det avgjørende er å være fellesskapet av hans lærlinger. Bare når vi er det er vi på livets og vekstens side. Bare da har vi den kraften som frøet og surdeigen har. Bare da».

Siste ordet gir Skarsaune til Bjørn Stærks ransakende, formanende ord. Jeg har dog én sterk innvending: Stærk – som er selverklært ateist - etterlyser i sluttsitatet personer som eventuelt kan overbevise ham om legitimiteten av deres tro/livssyn, og da er det rart, synes jeg, at han ikke for lengst har funnet overbevisende eksempler i døperen Johannes mor, Elisabeth, Jesu mor Maria, Frans av Assisis, Hans Nielsen Hauge, William Wilberforce, paret Booth, Mor Theresa, Martin Luther King, Annie Skau, Mor Basilea Schlink, Mama Maggie, ei heller i utallige andre hverdagskristne som har tjent/tjener Gud i det stille, uten kjendisstatus.

Og viktigst av alt: Om Stærk ikke ser hvem Jesus ER, så vil han, mener jeg, neppe bli overbevist av livet til Jesu disipler, vi som kollektivt og individuelt er skrøpelige og feilbarlige, dog Herrens flokk som har del i Guds kongerike.

Stort sett treffer Skarsaune blink etter blink, synes jeg. Et mulig svakt punkt, er hans omtale av spebarnsdåp. Forutsetter dåpen tro, eller skaper Gud tro under dåpshandlingen?  Får barnet troen ved dåpen på grunnlag av fadernes og menighetens forbønn?

Disse spørsmålene utredes av Skarsaune, bl.a. på grunnlag av Luthers dåpssyn.  Men om Skarsaune har oppfattet Luther rett, så er min konklusjon at heller ikke Luther  hadde et noenlunde klart syn på hva som eventuelt skjer ved barnedåp; nokså avslørende mente Luther at det var et så komplisert spørsmål at bare de lærde burde befatte seg med det! Men Jesus sa at alle  hans disipler hører hans røst.

I opprinnelig kristendom var voksendåp utgangspunktet for seinere innføring av spebarnsdåp; voksendåp var betinget av grundig forberedelse og at en allerede var en troende i ord og gjerning (Skarsaune). Er det allikevel mulig at menighetens forbønn kan medføre at barnet gis Guds Hellige Ånd under dåpen, av nåde alene?

Teologer, Skarsaune inkludert, henviser til soldaten som kom til Jesus for å be ham helbrede sin tjener, og til kvinnen som bønnfalte Jesus på vegne av sin datter. Begge ble hørt. Tjenere og dattera ble friske på grunn av andres forbønn. Men  akk, det står intet i Bibelen om at de også fikk Den Hellige Ånd da de ble helbredet. Imidlertid, om barnet ved dåpen virkelig får Den Hellige Ånd, så får det vel også troen?

Uansett tentativt svar: Bibelen nevner ikke eksplisitt et eneste ord om det å døpe spebarn. Kornelius var en rettferdig mann med gudstro, men Guds Hellige Ånd fikk både han og alle i hans hus som hørte Guds ord - først da  Peter forkynte dem evangeliet. Gud gir Den Hellig Ånd til dem som lyder ham (Apgj 5,32).

Frelse er en frivillig sak; det presiserer både Skarsaune og Skriften. Tvang til frelse, er ikke Guds vei.  Dåp gir ingen garanti for varig frelse.  Et spebarn som blir døpt, har verken sagt ja eller nei til dåpen. En som ble døpt som lite barn, må - selvsagt - selv velge før eller seinere om vedkommende ønsker å følge Jesus og hans ord. Ingen frelses på autopilot! Anta at ingen døpte kan falle fra troen på Kristus. I så fall, er dåp det samme som tvangsinkludering i Guds rike. En absurd tanke!

Antiklimaks. Etter eget utsagn i boken ivrer Skarsaune stadig mindre etter å få gjennomslag for sine oppfatninger i lærespørsmål. Det er meg et antiklimaks; vi gjør alle feil, men kan lære av feiltrinnene. Forhåpentlig har Skarsaune ikke sagt fra seg verken innen Folkekirken eller med denne og andre bøker han har skrevet.

Boken til Skarsaune gir  mye nyttig historisk og dagsaktuell innsikt - til ettertanke og refleksjon, som bl.a. Sender og Skeie mener: Les den, du også!   

  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere