Roald Iversen

12

Behold prostiene!

Publisert: 22. mar 2019

Behold prostiene!

Organisatoriske endringer i Den norske kirke

Organiseringen av Den norske kirke (rettssubjektet) er i endring. I dag har vi to arbeidsgiverlinjer. Målet er å få en. I tillegg bør målet for Den norske kirke framover være å styrke det lokale kirkelivet overalt. Det er i lokalmenigheten, i det direkte møtet med menneskene som bor der, at kirken har sitt viktigste nedslagsfelt og sin viktigste oppgave.

Avstanden mellom det lokale soknet og bispedømmet er enormt stor, kanskje med unntak av i noen byer hvor representanter for lokale sokn faktisk kan stikke innom et bispedømmekontor og oppleve å møte ansatte der ansikt til ansikt.

Biskopen

Biskopens hverdag er slik at hun ikke kan regne med å besøke de ulike menighetene i  bispedømmet oftere enn ca. en gang hvert tiende år, da i form av en organisert bispevisitas. I praksis er prostiet det samlende kirkelige myndighetsområdet i et distrikt, og prosten er den som innad i dette distriktet har ansvar både for å lede prestetjenesten og å samarbeide med menighetsråd og fellesråd. Biskopen er den som formelt leder prestetjenesten i hele bispedømmet, selv om det i praksis skjer gjennom prostene.

Det er viktig at biskopene i Den norske kirke besinner seg på at bispeembetet i vår tradisjon primært er et forkynnerembete, og derfor bør de arbeide mye mer med teologi slik at de kan bli inspiratorer og skape begeistring for å ”følge i Jesu fotspor”. De må kunne si noe om hvorfor vi som kirke skal holde på med det vi holder på med, og hvorfor kirken er viktig i vår tid. De må kunne forholde seg til "tanker i tiden", uten å absorbere dem alle.  

Prosten – en regional kirkeleder

Prosten er en regional kirkeleder, den eneste i prostiet som har et kirkelig ansvar for hele prostiet, og i praksis den eneste som har mulighet for og interesse av å ha kontakt med alle prester og alle fellesråd i prostiet, ideelt sett også med alle sokneråd.

Selv har jeg vært prost i Namdal prosti, geografisk sett det største prostiet i Nidaros bispedømme. Det består for øyeblikket av 19 sokn, 12 kommuner og 9 fellesråd. Om  noen år vil det være færre fellesråd der enn det er i dag, og noen sokn med kort avstand til hverandre er i gang med en prosess med mål om å slå seg sammen. Det innebærer at antall sokn i løpet av kort tid også blir færre i dette prostiet. 

Likevel er det ikke noe mål i seg selv å få så få sokn som mulig i et prosti, for tilhørigheten til den lokale kirken er sterk mange steder, og tilhørighet og ansvar for kirken er to sider av samme sak. Det er lettere å rekruttere mennesker inn i sokneråd når rådets medlemmer opplever at de har ansvar for viktige beslutninger knyttet til sin kirke og sin menighet, enn om dette er fratatt dem.  

Avstanden mellom soknene og prosten er kortere enn mellom soknene og bispedømmekontoret. Min erfaring som prest var at man aldri hørte noe fra biskopen med mindre det skjedde noe uregelmessig i en menighet som tvang biskopen til å intervenere. Gikk alt bra, kunne man arbeide i årevis uten å høre noe fra biskopen. 


Prosten, derimot, var mye tettere både på prestetjenesten og på livet i soknene. Da jeg selv var prost, hadde jeg stort utbytte av å samle alle kirkeverger til et fast møte fire ganger i året, i tillegg til at jeg hadde samtaler med mange av dem mye oftere enn det, noen ukentlig.

Fellesrådene og kirkevergene representerer de lokale soknene. De har ingen selvstendig plass i kirkeorganiseringen utover det. Med en arbeidsgiverlinje bør prosten være den som i tillegg til å ha medarbeidersamtaler med prestene i prostiet, være den som har medarbeidersamtaler med kirkevergene, og kirkevergene bør få ansvar for å organisere medarbeidersamtaler med dem som i dag er ansatt av fellesrådene, enten ved å ha slike samtaler selv, eller – der hvor det er store fellesråd – delegere dette ansvaret til en personalansvarlig i fellesrådet.      

Retningen – nedenfra og opp

I dag er det slik at Kirkerådet sender ut en rekke reguleringer av kirkelivet til bispedømmene, som videresender dem til prostene, som videresender dem til prestene og orienterer kirkevergene. I framtidens norske kirke må utgangspunktet være motsatt. Soknet melder fra til prosten som regional kirkeleder om hva de har behov for. Prosten tar opp dette med fellesrådene og med bispedømmerådet. Bispedømmerådet tar det opp med Kirkerådet. Kirkerådet må med andre ord betrakte seg som en tjenesteyter for bispedømmerådene, og bispedømmerådene og biskopen må – gjennom prosten – være en tjenesteyter for de lokale menighetene, både der de er gått sammen i et fellesråd, og der hvor man fortsatt har ettsokns sokneråd/fellesråd.

Slik kan man kanskje igjen vitalisere kirkelivet i de lokale soknene.

Roald Iversen

Ph.D i teologi

Adjunct professor ved MF

Tidligere prest og prost i Nidaros bispedømme

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere