Harald Hegstad

25

Hva biskopene sa og ikke sa om abort

Når enkelte kritikere beskylder biskopene for nærmest å framstille abort som et etisk gode og ha gitt opp tanken om fosterets menneskeverd, er dette en grov mistolkning.

Publisert: 22. mar 2019

Bispemøtet har gjennom sin uttalelse tatt et modig og nødvendig skritt for igjen å sette abortspørsmålet på den kirkelige dagsorden etter at det har vært relativt taust i mange år. Mange har hilst deres tilnærming til spørsmålet velkommen, mens andre har reagert negativt på uttalelsen. Mens noen av reaksjonene kan tilskrives visse uklarheter i biskopenes uttalelse, vitner andre om reell uenighet. I begge tilfeller er det nødvendig å samtale videre om et krevende spørsmål.

Et grunnleggende grep i biskopenes uttalelse er skiftet av fokus fra jus til etikk. Mens kirkens engasjement på 1970-tallet i stor grad var kampen mot endringene i lovreguleringen av abort, er innsteget nå et annet. Kirkens tidligere ønske om en annen lovgivning virker i dagens situasjon urealistisk, og eksisterende lovgivning har heller ikke ført til den eksplosjon av aborttallene som mange fryktet på 1970-tallet. Tvert om var antall aborter i fjor lavere enn på mange år og ligger nå omtrent på samme nivå som begynnelsen av 1970-tallet.

Når det gjelder lovgivningsspørsmålet, avgrenser biskopene seg i denne sammenheng fra å mene noe bestemt om abortloven. De uttaler likevel at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Noen av kritikerne har lest dette som en tilslutning til selvbestemt abort, noe som er en klart urimelig lesning. Det utsagnet rammer, er i første rekke en kriminalisering av enhver abort, noe som erfaringsmessig fører til et stort antall illegale aborter. Hvordan en slik legal adgang til abort skal se ut, sier biskopene imidlertid ikke noe om, men peker på at man uansett må skjelne mellom jus og etikk.

Når enkelte kritikere (enkelte av dem for lengst utmeldt av Den norske kirke) beskylder biskopene for nærmest å framstille abort som et etisk gode og ha gitt opp tanken om fosterets menneskeverd, er dette en grov mistolkning. For noen synes en slik tolkning å passe inn i en deres fortelling om en stadig liberalisering i Den norske kirke – uten at den blir noe sannere for det.

Når det kommer til lovgivningsspørsmålet, er det dessuten vanskelig å se at det egentlig er framkommet noen gode svar på hvordan lovgivningen burde vært dersom den skulle vært mer i samsvar med et kristent menneskesyn. Dersom man ikke tenker seg en fullstendig kriminalisering, må noen ta en endelig avgjørelse, og også i mange alternative skisser er dette kvinnen selv. Da Per Lønning, biskopen som stod sentralt i kirkens kamp mot abortloven på 1970-tallet, skulle konkretisere hvordan han så for seg en abortlov som kirken kunne akseptere, pekte han verken på kriminalisering eller på et fortsatt nemndsystem, men på en ordning der abort kunne gjennomføres dersom behandlende lege og barnets foreldre underskrev en erklæring om at «de interesser som står på spill, har vært avveiet mot det nye menneskets rett til å leve» («Derfor», s.82).

Eksemplet fra Lønning er interessant på den måten at den viser at avstanden fra dagens biskoper og 1970-tallets biskoper ikke er så stor som uttalelsen kan gi inntrykk av. Kanskje kunne man ha unngått noen av de hardeste reaksjonene dersom man ikke bare hadde understreket nyansatsen, men også kontinuiteten med det kirken tidligere har sagt og gjort i dette spørsmålet. Biskopenes bidrag på 1970-tallet var faktisk mer nyanserte enn det uttalelsens innledning kan gi inntrykk av. Og både Bispemøtet og Kirkemøtet har uttalt seg om saken ved flere anledninger i mellomtiden.

Det viktigste grepet i uttalelsen er utvilsomt den uttalte viljen til å se abortspørsmålet fra kvinners situasjon og å beklage kirkens manglende engasjement for kvinners rettigheter. At den moralske fordømmelse av kvinner som ble uønsket gravid som også kirken historisk sett har stått for, både har bidratt til vanskelige kår for kvinner og til aborter, er nok dessverre tilfellet. En etisk samtale om abort kan derfor ikke begrense seg til en diskusjon om fosterets menneskeverd og moralske status, men må også inkludere kvinners perspektiv og situasjon. Det er nødvendig både fordi det er kvinnen som bærer det aktuelle foster i sin kropp og fordi det er kvinnen som på grunnlag av gjeldende lovgivning har det avgjørende ord om hvorvidt svangerskapet skal avsluttes eller ikke.

Gitt den vending fra jus til etikk som biskopenes uttalelse representerer, er det noe overraskende at de grunnleggende etiske spørsmål ikke gis mer plass i uttalelsen. Etter å ha slått fast at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», går biskopene over til å diskutere spørsmål knyttet til nyere medisinsk teknologi og de utfordringer som fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne reiser. Og adressaten er her i igjen stat og samfunn, denne gang ikke primært som lovgiver, men som tilbyder av gode hjelpetilbud og støtteordninger.

At biskopene her ikke i større grad går inn på de grunnleggende etiske spørsmål, tolker jeg ikke som en reorientering i disse spørsmålene, men som at man legger til grunn det Den norske kirke tidligere har uttalt. Det biskopene beklager, er ikke den etiske tenkning om fosterets menneskeverd, men den form og funksjon som denne tidligere kan ha fått i debatten.

Skal kirken lykkes med sin kommunikasjon i dagens situasjon, er det ikke tilstrekkelig å snakke implisitt og forutsette at grunnleggende elementer i kirkens menneskesyn er kjent. Selv om kirken ikke nådde fram med sin motstand mot abortloven på 1970-tallet, kan det ikke utelukkes at kirkens høye profil i spørsmålet har bidratt til å holde aborttallet nede ved at den påvirket kvinner i en valgsituasjon til å la hensynet til fosteret få det siste ord. Å skape uklarhet om kirkens grunnleggende standpunkt til abort eller fosterets menneskeverd, er verken noe bidrag til å holde aborttallene nede eller til den brede og saklige samtale Bispemøtet oppmuntrer til.

Den viktigste samtalepartneren må i denne sammenheng ikke være politikere og andre samfunnsaktører, men bredden i kirkens medlemmer, slik det ikke minst skjer i forkynnelse, sjelesorg og kirkelig undervisning. Her gjelder det å finne en form og et språk som ikke gir inntrykk av en kirke som vil belære, men en kirke som vil hjelpe mennesker å tolke og forme sine liv i lys av tanken om Guds omsorg for alle mennesker fra livets første begynnelse.

Også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende 6/2019

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere