Magne Kongshaug

35

Kristne skal være et annerledes folk. Ikke bare barn av sin tid

Publisert: 21. mar 2019


Vi trenger rause kirker som tar grep og viser god omsorg, hevder lektor og forfatter Ragnhild Bakke  Waale (1. mars). Mange har fjernet seg fra kirken, mener hun, fordi «mennesker er blitt dømt fordi de ble skilt, ville gifte seg igjen, hadde barn utenfor ekteskap, var samboere, sto frem som homofile og så videre … De kjente seg dømt ut. Det var overtramp fra kirkens side. Noen ble nektet nattverd … Det ble sprik mellom hensikt og konsekvenser».  Så, kirken skal ikke være taus om sine synder, men bekjenne  dem og be om tilgivelse. Kirken må ha fokus på sitt oppdrag. Det er å peke på Jesus.  Hevder  Waale.

Hvilken Jesus? Fiksjonens Jesus som sier: vær den du er, du er bra nok som du er?  Eller den levende Jesus Kristus, som kaller den enkelte og folket til omvendelse og etterfølgelse? Han som lever og sier: Ta først ut bjelken av eget øye, før du tar ut splinten av din brors; og  døm ikke, for at du ikke selv skal bli dømt. I så fall  er det ikke bare Kirken som skal be sin neste om tilgivelse. Den bitre, som føler seg fordømt; og alle som følger mainstream verdslige holdninger, har også mye å bekjenne  for Gud og nesten - og  å bli omvendt fra, tenker jeg!

Sant nok, reell fordømmelse -og/eller opplevd fordømmelse - fra statskirken kollektivt og kristne individuelt har trolig holdt noen/mange borte fra gudstjenester.  Kirken skal være raus og ikke-fordømmende.  Men ikke på bekostning av Jesu og apostlenes ord!    

Kvinnen som ble grepet i hor. Folk ville steine henne. Men Jesus sa: den som selv er rein, kaste den første stein! Da trakk folket seg tilbake. Det må ha vært autoritet i Jesu stemme som avslørte hver enkelt av dem, tror jeg. Og Jesus sa: kvinne, heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! Hor var ansett for å være en alvorlig synd, den gang. Hvorfor frifant Jesus henne? Jeg tenker at han som så inn i hjertene, hørte hennes stille bønn til Abrahams og Isaks og Jakobs Gud om tilgivelse og barmhjertighet. Etter frifinnelsen, sa Jesus ikke: fortsett med det vanlige livet ditt. Han sa: synd ikke mer! Hun ble trolig forandret («gjenfødt») av Jesu frifinnende ord til henne (Oscar Skarsaune). Likeså sa Jesus til en annen person som han helbredet fysisk og åndelig: Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal skje deg! 

Sågar noen prester tror visst at Kirkens kall er å gjøre flest mulig til lags.  Evangeliet må ikke forkynnes slik at noen tar anstøt av det. Nevn for all del ikke at Jesus kom for å frelse det som var fortapt. Unngå snakk om fortapelsens mulighet. Det kan skape urolige hjerter, for ikke å si sinne. Noen kan sågar miste troen grunnet skremsel, hevdes det. Et nylig, eksempel er visstnok Ingeborg Senneset som forteller at hun hadde helvetesangst lenge etter at hun sluttet å tro på Gud.  Så forkynn heller  at ingen går fortapt; som eksempelvis biskop emeritus Tor B. Jørgensen har gjort. Ikke provoser, gjør folket til lags!

Og, nota bene: trå for all del forsiktig i omtalen av abort! Noen kunne jo bli såret og krenket, eller sågar begynne å tro at abort under visse omstendigheter kan være synd mot Gud, vår Skaper. Joda, si gjerne at abort er et etisk dilemma. Såpass  vovet kan en jo saktens være, ettersom de fleste svangre allerede vet nettopp det! Ikke sant bisper? Men altså, for all del, nevn ikke ordet synd mot Gud i sådan kontekst, og tal om abort, ikke fosterdrap. Det gjelder å være raus; forkynn fred og ingen fare, gjør folket og 8.mars til lags!  - Eller?

Men Skriften advarer mot det å ha sitt tyngdepunkt i det mennesker sier, tror og krever ut fra egne forråd. Jeg tenker at om flere hadde trodd på fortapelsens mulighet, så ville flere ha vært mer åpne for evangeliet.  Og kanskje tenkt seg bedre om før ropet om legalisering av aktiv dødshjelp trolig kommer. I Norge  fins nå bare et lite mindretall som er mot aktiv dødshjelp. Hva vil Kirkens ledere svare på den utfordringen?   Og hva mener Folkekirken om fortapeslesens mulighet i en nasjon der et flertall ikke tror på Gud?  Blir alle frelst, uansett livsstil og tankeverden?

Bare Gud vet  hvor mange det er som kan ha forlatt kristen tro primært på grunn av Bibelens sterke advarsler mot fortapelse. En tenker kanskje på sine kjære som ikke tror, og oppgir troen av solidaritet med dem. Men Jesus mente at den som ikke elsker meg mer enn far og mor, er ham ikke verdig. Slike og andre radikale ord f. eks om fortapelsens gru, er sikkert til anstøt for mange ikke-troende, og  utfordrende for mang en kristen sjel.  

Frafall. Noen som en stund har tatt imot Guds ord, faller fra. Hvorfor? Frafallsgrunner ifølge Det nye testamente, kan være: Jesu radikale, utfordrende ord; uforsonlighet/utilgivende sinnelag; dyrking av penger og rikdom; såkornet (Guds ord) faller (billedlig) mellom torn og tistler, på veikanten, eller steingrunn; også alskens bekymringer kan kvele troen. Men noen såkorn faller også i den gode jord; dvs. i hjerter som har latt seg påvirke positivt av Guds forarbeide, og slike sjeler blir bevart; dvs. de oppnår permanent frelse her og nå og til evig tid, om de holder fast på troen, ifølge Skriften; ja, alle som selv vil og bærer frukt ved nestekjærlige gjerninger blir bevart hos Gud ved troen på Kristus Jesus.

Vi lever «i mangfoldets tidsalder og må på dette området (åndelighet, religiøsitet) respektere hverandres tanker», hevder redaktør Arne Øgaard, som anbefaler Rudolf Steiner og hans tanker, men legger til at «enhver må finne sin egen sti» (VL, 20 mars). Vel, vi valgte alle hver vår vei, sier profeten Jesaja (Jes 53); derfor måtte Jesus dø for våre synderes skyld, for å redde dem som reddes vil. Selv ble jeg for flere tiår siden frelst fra antroposofi, teosofi og andre alternative tanker/filosofier, ved tro på Jesus Kristus.

Mennesker er større og viktigere enn deres mangfoldige tanker. Jeg tolererer tanker flest, men respekterer ikke ethvert tankesystem.     

Tidens barn, ønsker først og fremst å være nettopp det: barn av tiden, av løpende kulturelle og politiske hovedstrømninger, kun eventuelt sekundært å være Guds barn. Også avisen Vårt Land formidler mangfoldige tanker, ikke bare til orientering, men også til utvannende forvirring, etter min oppfatning. I vår mangfoldige kultur fins nå bare   et mindretall som har en eller annen form for  gudstro. Når en blir spurt om hva lykke er, i verdens 3. lykkeligste land, hva svarer en da? Ingen av de spurte i en NRK-sending (5-6 personer, om jeg husker riktig) nevnte Guds gledesbudskap: Evangeliet! Men Jesus forventer – som ufravikelig betingelse - å være førsteprioritet! Også i mangfoldets tidsalder!

Magne  Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere