Torstein Husby

13

Sakraliseringen av det autonome mennesket

Har vi som samfunn og kirke noe av ansvaret for at unge mennesker i dag opplever et autoritets- og verdivakuum som legger grunnlaget for høyreekstremisme?

Publisert: 21. mar 2019

De etiske debattene går friskt for tiden. Stikkord kan være abort, samlivsetikk, reproduktive rettigheter, aktiv dødshjelp, samvittighetsfrihet og ansvar for miljøet. Det som overrasker meg er det begrensete innslaget av ideologisk refleksjon i denne diskursen.

Det moderne vestlige samfunns verdigrunnlag synes forankret i nyliberal sekularisme, som igjen er tuftet på frihet, rettigheter og ikke-diskriminering (FRI). Kjernen i denne ideologien er forankret i menneskets autonomi, som egentlig betyr selv-lovgivning. Det autonome selvet har vokst og tiltatt seg en religiøs dimensjon uten at folk egentlig tenker over det. Samtidig har religionskritikken styrket sin stilling i akademia. De store etiske spørsmål bør helst begrunnes allmennetisk da synspunkter begrunnet i en religiøs eller kristen virkelighetsoppfatning ofte gir assosiasjoner av autoritær/paternalistisk karakter som moderniteten ikke kan forholde seg til.

Individets valgfrihet

Dyrkningen av det autonome mennesket medfører at de fleste etiske spørsmål tar utgangspunkt i individets valgfrihet. Av samme grunn fremstilles livet som et selvvalgsprosjekt. Et kritisk blikk på den kristne kulturarven kan være berettiget. Men hvorfor stiller vi ikke det samme kritiske søkelys på samtidens fundamentalistiske dyrkning av den menneskelige autonomi? For meg fremstår dette som en av samtidens blindflekker.

Det tradisjonelle familiebegrepet er gått i oppløsning, man har gått fra kjernefamilie til stjernefamilie hvor hver enkelt fritt kan velge sin samlivsform ut fra et mangfold av kjønnsidentiteter og reproduksjonsalternativer. Frihet, rettigheter og ikke-diskriminering trumfer klassiske «familieverdier» (som ofte settes i anførsel for å understreke det suspekte og gammeldagse i begrepet). Samfunnet advares samtidig fra å komme i allianse med mørke høyreekstreme krefter. Vi må for all del ikke havne i teokratiet Gilead (The Handmaid’s tale). I vår frykt for slike skrekkscenarier kan vi, også kirken og den kristne dagspressen, utilsiktet komme i skade for å sette godkjentstempel på et frihetsprosjekt som mange mener har begynt å løpe løpsk.

Kultur i oppløsning

Moralske og etiske frislepp er intet nytt, det har forekommet fra Sodoma og Gomorras dager. Like lovmessig har den moralske tilstramning fulgt etter i kjølvannet. Stjerneforfatteren Michel Houellebecq beskriver i sin siste roman Serotonin en vestlig kultur i oppløsning. Frihetens prosjekt leverte ikke hva det lovet og flere enn Houellebecq stiller spørsmålet om prosessen trenger justering. Det er ikke vanskelig å se at en reaksjonsdannelse er på gang (metoo, Michael Jackson-dokumentar, aggressiv fokus på politisk ukultur og trakassering etc.). Dette er fenomener som neppe ville funnet sted for 15 år siden. Ungdommen har forlatt opprøret og søker trygghet/tilhørighet fremfor heseblesende frihet. Generasjon prestasjon oppfører seg pent, drikker mindre, har mindre sex, sitter hjemme foran skjermen og er kompis med foreldrene.

Og det er ungdommer, ofte jenter, som leder an i de omfattende og overraskende anti-abort 
demonstrasjonene ute i Europa. Flere feminister reagerer sterkt på relativiseringen av klassisk kjønnsidentitet. Noen knytter dette sågar til en «normoppløsende ideologi» og hevder at klassisk kvinnekamp blir innholdsløs i en indifferent kjønnskontekst. Er dette signaler som antyder en gryende reaksjon på foreldregenerasjonens grenseløse frihetsprosjekt?

Tradisjonelle verdier

En interessant observasjon er at tradisjonelle familieverdier og kjønnskategorier i dagens Europa fremmes sterkest og høyest av høyreekstreme politiske bevegelser (eksempelvis Jobbik/Ungarn, Nasjonal Front/Frankrike, AFD/Tyskland, SD/Sverige). Få, om noen, ønsker å bli assosiert med disse bevegelsene. Når vanlige mennesker (som undertegnede), både til høyre og venstre i politikken, fortsatt står for tradisjonelle verdier (slik som rettsvern for fosteret, nei til merkantilisering av reproduksjon, prioritering av det heterofile ekteskapet, ja til tradisjonelle kjønnsroller etc.), står de i fare for å bli slått i hartkorn med brunt grums. At høyreekstreme miljøer har tilranet seg denne posisjonen er ikke tilfeldig. Slike bevegelser oppstår ikke i et tomrom. Vi vet at forekomsten av fascistiske bevegelser forutsetter fravær av noe både økonomisk, politisk og verdimessig.

I vår aktuelle sammenheng er det derfor interessant å reflektere rundt fraværet av en felles verdibasert autoritet, både i samfunn og kirke. Verdier som for bare 40 år siden var samfunnets felleseie er nå i fritt spill. Selvsagt er vi alle glade for mye som er kastet ut (for eksempel kriminalisering av homofilt samliv), men er det tid for å spørre om vi har kastet noen barn ut med badevannet? Har vi lagt fra oss vår tradisjonelle verdibaserte klesdrakt og gått ut i frihetens grenseløse hav for å bade? Og hvem plukker opp disse klærne? Tilsynelatende de høyreekstreme bevegelsene som ønsker autoritet, orden og 
disiplin.

Autoritetsvakuum

Vi bør spørre oss: Har vi som samfunn og kirke noe av ansvaret for at unge mennesker i dag opplever et autoritets- og verdivakuum som – utilsiktet - legger grunnlaget for usunn høyreekstremisme? Personlig tror jeg det. Den nærmest religiøse dyrkningen av menneskets autonomi (Frihet, rettigheter, ikke-diskriminering) må også tåle et våkent «religionskritisk» blikk.

I denne sammenheng tenker jeg at kirken(e) og den kristne dagspressen har et spesielt ansvar for en helhetlig gjennomtenkning av sine holdninger. Vi har alle et ansvar for hvordan en gryende reaksjonsdannelse kan ledes inn i sunne spor og ikke overlate arenaen til høyreekstreme utvekster. Vi må tørre å være motkulturelle premissleverandører i en samtid som roper etter sunne autoriteter utenfor sin egen nesetipp. Svikter vi dette oppdraget, kan arenaen være ryddet for styrket høyreekstremisme.

Torstein 
Husby

Tidligere medlem 
av Oslo bispe-
dømmeråd

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere