Kriminalomsorgen i spill- anledning til ansvar

Det er maktpåliggende at kriminalomsorgen ikke svekkes ytterligere. Nå må den styrkes – for et sikkert samfunn og trygge innbyggere. Noe annet er uansvarlig. Når regjeringen til uken samles til regjeringskonferanse kan den ta ansvar. Den kan styrke bemanningen ved fengslene og i friomsorgen; den kan sikre kapasitet og kompetanse. Den kan sørge for at norsk kriminalpolitikk følges opp i praksis.

Et spørsmål om politikk

Vi har tradisjon for en human strafferettspleie i Norge. Det er enighet om at rehabilitering er nøkkelen. Regjeringspartiene forfekter også det synet. Men skal de leve opp til sin politiske plattform fra Granavolden på dette punktet, må de levere en bedre kriminalpolitisk praksis enn vi har sett de siste årene.

«Regjeringen mener det må være en god balanse mellom straff og rehabilitering. De fleste innsatte i norske fengsler skal tilbakeføres til samfunnet, og de må raskest mulig rekrutteres til arbeidslivet etter endt soning», fastslo de på Granavolden i vinter. Og dermed ikke ulikt det som sto i den foregående Jeløya-plattformen ett år tidligere. Faktisk eksakt det samme!

Ordrett likt var også løftet om at «Regjeringen vil styrke det kriminalitetsforebyggende arbeidet og rehabiliteringen av straffedømte». Og dermed til markant forskjell fra hva de to opprinnelige regjeringspartiene gikk sammen om i Sundvollen-plattformen i oktober 2013. Der lå tyngdepunktet på at «Kriminalomsorgen skal bygges ut og videreutvikles for å sikre rask, god og effektiv straffegjennomføring».

Levde regjeringen opp til Sundvolden-løftet? Ja, den prioriterte rask gjennomføring. Nei, den bygde ned kriminalomsorgen.

Den satte reduserte soningskøer foran rehabiliterende soningsinnhold. Og dagens regjering fortsetter på samme spor; erklæringen fra Granavolden – og før det fra Jeløya – til tross. Senest i vinter har denne regjeringen bygd ned kriminalomsorgens kapasitet, og svekket kvaliteten. Fem soningsenheter er lagt ned, eller vil bli det før sommeren, uten at alternativ er på plass.

Politikken er nå én ting. Den kan oppfattes som tilforlatelig god. Praksisen viser seg å være en annen. Den oppleves som alt annet enn bra.

Et spørsmål om tid

Rehabilitering er ikke noe trylleformular. Det er hardt arbeid, for både ansatte og innsatte. Det er krevende; ressurskrevende. Den viktigste ressursen er tid. Tiden kriminalomsorgens dyktige og dedikerte medarbeidere trenger sammen med innsatte – over tid. For å bygge tillit, for å forberede den straffedømte på tilbakeføring til samfunnet – uten tilbakefall.

Tilstrekkelig tid med de domfelte, og dermed betryggende tid til rehabilitering, finnes ikke. Fordi det er en urovekkende underbemanning i kriminalomsorgen. Kompetansen finnes, men regjeringen vil ikke investere i kapasitet: I tid – til rehabilitering.

Nedleggingene av soningsplasser dette halvåret gjør ikke situasjonen bedre. De vil også føre til overtallighet blant ansatte i en underbemannet etat; til at medarbeidere trolig må sies opp, selv om det er udekkede stillinger og utvilsomme behov. Det er opplagt fornuftsstridig, hvis kriminalomsorgen skal levere på den politikken regjeringen har plattformfestet, men selv ikke lever opp til.

Et spørsmål om ansvar

Regjeringen skal de neste dager forhandle om revidert nasjonalbudsjett for 2019, og legge føringer for statsbudsjettet for 2020. Dermed har den nå en utmerket anledning til å ta ansvar. Ansvar for ansatte og innsatte; for samfunnet. Ansvar for medarbeidere fra nedlagte enheter. Det minste vi forlanger i revidert nasjonalbudsjett er et trettitalls millioner til omstillingstiltak. Det vi åpenbart forventer fra 2020 er en reell opptrapping, mest av alt i bemanningen – med mer tid til rehabilitering.

Erna Solberg: Som statsminister er du ansvarlig for samfunnssikkerheten. Tør du å svekke kriminalomsorgen og soningsgjennomføringen ytterligere?

Siv Jensen: Som finansminister skal du styre prioritering av den offentlige ressursbruken. Tar du ansvaret for å videreføre underbemanningen i sektoren?

Justisministeren: skal du starte arbeidet med en ny stortingsmelding. Vil du trekke de ansattes organisasjoner aktivt med i prosessen?

Og, statsråder fra Kristelig Folkeparti og Venstre: Vi har lenge sett på dere som allierte i arbeidet for en human kriminalpolitikk med en virkningsfull rehabilitering. Kan vi fortsatt regne med dere? Kan vi – sammen – heve ankeret, sette seil og rette opp kursen? Gjerne med Granavolden-ambisjonen som et oversiktskart. Men med norske kriminalpolitiske verdier som kompass. Et kompass som nok ble lagt igjen på Sundvollen, høsten 2013, men som tilsynelatende er gjenfunnet og støvtørket.

Spørsmålet er om dere vil følge kursen; sågar følge deres egen politiske plattform. Ennå er dere ute av kurs.