Aina Hammer

1

Et stadig mer aktuelt fag

Torkel Brekkes kritikk rammer et fag som ikke lenger eksisterer.

Publisert: 18. mar 2019  /  753 visninger.

Skrevet av: Knut Aukland, Halldis Breidlid, Øystein Brekke, Silje Einarsen, Aina Hammer, Robert W. Kvalvaag, Åge Schanke, Heidi H. Tømmerås og Per Anders Aas. RLE-seksjonen ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, OsloMet – storbyuniversitetet


Den siste tidens debatt om KRLE-fagets plass i den norske skolen fikk nylig vind i seilene da professor i religionsvitenskap, Torkel Brekke, meldte seg på i ordskiftet.

Brekke har flere innvendinger mot KRLE-faget, og basert på disse konkluderer han med at faget ikke lenger har en legi­tim plass i skolen. Å drøfte et skole­fags legitimitet er alltid nødvendig, og knapt noe fag er blitt så grundig ransaket som KRLE. Men Brekkes argumentasjon blir dels irrelevant, da den ikke forholder seg til oppdatert kunnskap om fagets utvikling og innhold, ei heller til skolefagenes rammebetingelser og lærernes profesjonskompetanse.

I Dagsnytt 18 (6. mars) hevder Brekke at KRLE-faget er overbelastet og lider av en splittet personlighet fordi det både skal skape trygg forankring i kristen identitet og kulturarv og sam­tidig lære barn og ungdom ­respekt og forståelse for mangfold. Brekke viser her til et 24 år gammelt dokument (NOU, 1995:9 «Identitet og dialog») som nettopp fremhevet forankring i kristen kulturarv, samt identitetsformasjon og dialog i et tiltagende pluralistisk samfunn. Men dette dokumentet, og fagforståelsen fra 1997, er ikke betegnende for fagets formål og utøvelse i 2019.

Faget ble revidert både i 2002 og 2005, og i 2007 ble Norge dømt for KRL-faget i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD). I dommen ble det spesielt understreket at undervisningen i faget skulle være ­objektiv, kritisk og pluralistisk, og forkynnelse og religions­utøvelse var utelukket. Deretter fulgte navne­endringen til RLE, med påfølgende oppdatert innhold og beskrivelse av formål. Med revisjonene på 2000-tallet forsvant også identitetsbegrepet slik det ble beskrevet i KRL i 1997, og forankring i kristen kulturarv ble til «kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt» (Udir, 2008, RLE). Dette er noe ganske annet, og synliggjør at Brekkes kritikk (som for øvrig­ et relativt samlet forskningsmiljø i sin tid også stilte seg bak) rammer et fag som ikke lenger ­eksisterer.

Fagtrengsel

Brekke har i ulike kanaler tatt til orde for at «religionsfaget» kunne vært lagt inn under samfunnsfag. Vi mener­ Brekkes forslag tenderer til å undergrave ­lærernes faglige og didaktiske profesjonskompetanse. Erfaring og forskning viser at KRLE­-undervisningen – og faglige diskurser knyttet til religion og religionsbegrepet – både blir feilaktig og mangelfull når samfunnsfagslærere uten religionsfaglig kompetanse skal håndtere fagstoffet.

Vi mener også at forslaget vitner om mangel på innsikt i de ulike fagenes rammebegrensninger med hensyn til timetall og innhold. Dersom mer innhold skal presses inn i samfunnsfag, er det åpenbart at dette faget enten må få betraktelig utvidet timetall, eller deler av eksisterende innhold i samfunnsfag må utgå til fordel for undervisning i religioner, livssyn, etikk og ­filosofi.

Verdensreligionsmodellen

Det er særlig når Brekke tar opp religionsbegrepet og verdens­religionsmodellen at man savner kjennskap til fagmiljøets diskusjoner. Brekke mener at religioner i KRLE blir fremstilt som «en samling monolittiske størrelser, der noen enten tilhører den ene eller den andre religionen, eller aktivt ikke tilhører noen religion, og at dette virker sementerende og rart» (Vårt Land 6. mars).

Det fagdidaktiske forskningsfeltet har i lang tid vært bevisst utfordringene som Brekke på­peker, og lærerutdanningene landet over har tatt dette inn over seg for lengst. Eksempelvis har vi ved OsloMet – storby­universitetet (tidligere HiOA) de senere årene uteksaminert hundre­vis av KRLE-lærere som har opparbeidet seg en kompleks og nyansert forståelse av religioner og livssyn. Våre studenter rustes til å drøfte religiøst mangfold, religionsblanding og internt mangfold i religionene,­ de trenes i å dekonstruere verdens­religionsmodellen og undervise om religionenes individ-, gruppe­- og tradisjonsnivå. RLE-studentene vet at folkelig religiøsitet og elitenes forståelse av religion kan være svært forskjellig, og de trenes i å vurdere læreverkene med et kritisk blikk.

Når elevene i den norske skolen undervises i KRLE av ­lærere med solid utdanning i faget, kan Brekke, og andre som måtte dele hans bekymringer, også være trygge på at læreren er trent i å snakke om religioner, livssyn, etikk og filosofi på en måte som inkluderer alle elever, men som også våger å åpne et demokratisk uenighetsrom, hvor alles stemmer skal bli lyttet til og undersøkt. Endringer i policydokumenter er en langsom prosess, men de nevnte forbedringer og justeringer ser ut til å komme med stor tyngde inn i den nye læreplanen fra høsten 2020.

Brekke uttrykker støtte til ­sosiologen Gunnar Aakvaag, som tidligere har fremmet forslag om å droppe religions­faget i skolen, og sier til Vårt land 
(6. mars) at «en bedre forståelse av samfunnsøkonomi er rett og slett viktigere.» Her posisjonerer Brekke seg i en diskusjon som dypest sett handler om syn på utdanningens formål.

Den norske skolen preges i dag av en iboende, historisk akkumulert motsetning mellom­ å ­utdanne barn og unge til et konkurransedrevet marked, hvor faglig læring og påfølgende testing og rangering har bytteverdi i en markedsøkonomisk logikk. På den andre siden har skolen et like uttalt danningsoppdrag hvor barn og unge skal stimuleres til å bli interkulturelt kompetente, demokratiske medborgere i en mangfoldig og globalisert kontekst.

KRLE er kanskje skolens viktigste danningsfag hvis formål er å ruste elevene til å tolerere ulikhet, stille kritiske og under­søkende spørsmål, reflektere over etiske dilemma, og samtale­ med mennesker som har en ­annen tros- og livsynsoppfatning enn dem selv. Når Brekke og Aakvaag mener at KRLE-­faget kan utgå til fordel for markedsøkonomi, juss og den norske ­modellen, forsterker de motsetningen mellom skolens viktige hovedoppdrag, fremfor å bygge bro mellom de to.

Et fremtidsrettet fag

KRLE er et ordinært skolefag som skal samle alle elever. Langt ifra alle land har et slikt fag, og det er all grunn til å være stolte av at Norge­, helt fra det første steget bort fra den konfesjonelle ­modellen i 1997 og til den integrerende modellen vi har i dag, har utviklet et fag som er helt i tråd med Europarådets ­nyeste anbefalinger for framtidas ­religions- og livssynsundervisning (Signposts, 2014). I lys av tiltagende­ pluralisering og globalisering synes det nærmest ubegripelig at det fremmes forslag om å frata elevene de nødvendige nøklene til å forstå og handle i verden omkring seg.


2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2546 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2293 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
12 dager siden / 2232 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
26 dager siden / 2100 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1943 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1475 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1436 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1408 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
20 dager siden / 1160 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere