Å sikre utdanning til verdens jenter krever målrettet handling

India vil om få år være det mest folkerike landet i verden, og er på vei til å bli den femte største økonomien. Regjeringens nye Norge-India strategi frem mot 2030 erkjenner viktigheten av et samarbeid med India på flere områder. Vi håper at strategiens 'MÅL 6: Norge skal være en etterspurt partner for India innenfor forskning, høyere utdanning og global helse', også bidrar til å sikre utdanning til jenter fra lavere kaster og fattige familier.

I 2018 rangerte Thomson Reuters Foundation India som det farligste landet for kvinner å leve i. Verdens nest mest folkerike nasjon med 1,3 milliarder mennesker, er rangert som det farligste på tre av emnespørsmålene: Risiko for seksuell vold og trakassering mot kvinner, negative konsekvenser knyttet til kulturell og tradisjonelle praksis, og menneskehandel, blant annet tvangsarbeid og sexslaveri, samt undertrykkelse/tvang i hjemmet. I tillegg måler undersøkelsen helsespørsmål, diskriminering og generell vold.

FNs bærekraftsmål nr.4 belyser viktigheten av god utdanning for alle innen 2030, men anses likevel å være utenfor rekkevidde i India. Indias Barn jobber i 156 landsbyer i India og er en av få aktører som arbeider målrettet med støtte til yrkes- og høyere utdanning for de aller fattigste. Vi ser at jenter fra landsbyer hvor ingen tidligere har tatt høyere utdanning, blir i stand til å forsørge både seg selv, sine søsken og foreldre dersom de får anledning til å fullføre skolegangen. Resultatene av utdanning er mange, det er et effektivt virkemiddel mot fattigdom og for å sikre jenters rettigheter. Behovet for å få mange barn for å sikre foreldrenes egen alderdom, er ikke lenger tilstede når ett eller flere av barna har gode jobber. Ved å bidra til å begrense verdens befolkningsvekst, blir utdanning til jenter også et viktig klimatiltak.

Flere av verdens mest forurensede byer er i India. Landet har innført forbud mot bruk av engangsplast i delstaten Maharashtra, el-bilene øker i salg og forhåpentligvis innføres snart flere og mer miljøvennlige plastgjenvinningssystem. Mange av disse løsningene vil likevel ikke landets fattigste kunne ta del i. Uten inntekt til å dekke sine basisbehov, som mat og tak over hodet, er det utenkelig å prioritere klimavennligere løsninger som gass eller elektrisitet fremfor åpen ild og parafin, eller dyrere, mer miljøvennlige sprøytemidler til jordbruket fremfor billige og giftige. I enkelte storbyer finnes plastgjenvinningssystem, men ofte med løsninger som i seg selv er forurensende. På landsbygda finnes det få system for renovasjon, og plast og annet giftig materiale dumpes eller brennes i områder hvor både barn og voksne ferdes.

Nær 70 prosent av Indias befolkning bor på landsbygda. Det er også her tradisjonen med mange barn, hvor sønnene har forsørgeransvaret for sine foreldre, står sterkest. Det er her vi må jobbe for å sikre jenters skolegang og øke tilgangen på klimavennlige løsninger. Får man ikke med seg denne delen av befolkningen, vil man ikke lykkes uansett hvor mye man satser i storbyene.

Denne situasjonen fortjener større plass og målrettet handling gjennom regjeringens samarbeid med India.