Sammen for det som betyr noe.

De er vel ingen hemmelighet at et halvt parti la seg skuffet kvelden den andre november. Etter å ha lest Hareides bok, diskutert mye med mine nærmeste og reflektert over veivalget må jeg innrømme at en regjering med høyresiden ikke var mitt foretrukne alternativ. Det er vanskelig å overbevise venstreorienterte KrF-ere til å bli i partiet, derfor skal jeg heller ikke prøve på det, men jeg ønsker å formidle mitt syn på hvorfor vi må stå sammen for det som betyr noe.

KrF har alltid vært et bredt parti. KrF burde fortsatt være et bredt parti. Fordi KrF er det partiet som løfter de viktigste verdiene. Om man ligger til venstre eller til høyre for KrF's ideologi så er det politikken som samler oss. Politikken som løfter fram det kristne humanistiske menneskesynet. Livet har en uendelig verdi. Det preger KrF's politikk sterkt. Disse verdiene er mangelvarer i andre partier. Verdiliberalismen øker og det kristne menneskesynets plass i samfunnet forsvinner. KrF er partiet for de svakeste. KrF er tuen som velter det lasset med verdiliberale og ødeleggende tanker. Samfunnet har ikke råd til å miste KrF og KrF har ikke råd til å miste deg. 

Jeg synes Knut Arild gjorde et nødvendig valg da han ga ut boken sin og rådet partiet til å bli med i en sentrum-venstre regjering. Jeg støttet selv  Grøvans forslag, men jeg tror Hareides valg var nødvendig for å få partiet til å reflektere over hvilken side vi hører til. Og det var enkelt og se hvilken side KrF hører til. Vi hører til den gule, kristendemokratiske siden. Denne konklusjonen fikk jeg da jeg så at en halv landsmøtesal hadde stemt for sentrum-venstre samarbeid og resten hadde stemt for det å gå inn i dagens regjering. Det viste meg hvor bredt dette partiet er, fra høyre til venstre. Og hvordan den gode verdipolitikken binder sammen partiet fra høyre til venstre.

KrF er partiet for de svakeste i samfunnet. For meg ble budskapet klart. Samfunnets svakeste trenger KrF. Og KrF trenger meg. Jeg meldte meg inn uavhengig av hvilken side partiet tok, men på grunn av at jeg skjønte at dette er et parti som utgjør en forskjell. Dette er partiet som ønsker å hjelpe de som trenger det mest, både innenfor og utenfor landegrensene. Dette ville jeg være med på.

Da jeg leste boken til Hareide, ble jeg inspirert og fikk mer og mer respekt for de som støttet forslaget hans. Jeg ble stolt av å lese om et parti som hadde betydd mye i norsk politikk og som fremdeles kan bety noe. Familie og felleskapspolitikken kjenner ingen politiske sider. Og akkurat derfor er det vi må la det som er blitt sårt få leges, og forene et stort og sterk KrF. Jeg har forståelse for at enkelte synes det ble vanskelig å være i partiet, men selv har jeg ikke problemer med å tilhøre partiet, uansett hvilken side partiet valgte og senere velger. Det er politikken som betyr noe, og det er politikken til KrF jeg er mest enig i uansett samarbeid. KrF har berøringspunkter til begge sider og KrF kan samarbeide med begge sider, selv etter veivalget. Valg av samarbeidspartnere er viktig, men valg av politikk er viktigst. Da jeg meldte meg inn i KrF i høst, var det fordi jeg så et bredt parti, jeg så mennesker fra høyre til venstre, men som tross ulike meninger om regjeringssamarbeid sto sammen om å kjempe for den kristne sosialetikken, det kristne menneskesynet, nestekjærlighet, solidaritet, forvalteransvar, menneskeverd, likeverd og flere andre verdier som har holdt det norske samfunnet sammen. Verdier som holder på å forsvinne med presset fra ytre venstre og ytre høyre. Verdier som norge ikke har råd til å miste.

Norge trenger KrF - KrF trenger deg!