Ulike mennesker med like muligheter

Det er vel formentlig også lov å kunne si, dog i en mer religiøs forkledning, at enhver dyrking av Mammon ikke automatisk fører til mer urettferdighet eller økte forskjeller.

I dagens politiske debatt om likhet krangles det om hvem som skal ta på seg skylda for den stadig voksende økonomiske og sosiale ulikhet her i landet. Støre og Arbeiderpartiet vektlegger sosialdemokratiets omsorg for de fattige og ubemidlete, mens Solberg synes å være noe mer opptatt av de rikes plikt og forutsetninger for å skape arbeidsplasser, nær sagt for de Støre har mest omsorg for.

Spørsmålet som en usikker sentrumsvelger kanskje bør stille seg er hva det som gjør Arbeiderpartiets likhets- og rettferdighetsforståelse mer troverdig enn Høyres? Uten tvil partiets historie vil mange kunne si. Kanskje har de rett. Høyre sliter nok noe mer med sin historie. Ikke minst nær det kommer til spørsmålet om kampen for økonomisk og sosial utjevning.

Uansett, spørsmålet om senket formueskatt, økt progressiv beskatning eller noe større kontantoverføringer til svakstilte som de to store partier krangler om, er tross alt av marginal betydning for å kunne besvare det store spørsmål om hva som er en rettferdig økonomisk og sosial fordeling.

Kanskje det spørsmålet mange sentrumsorienterte politikere heller bør utfordre de to store partiene på er: Hvor like tror vi politikere at våre velgere egentlig vil være? Kanskje er det viktig for dem å bli vist respekt for sin forskjellighet, og for sine ulike sosiale og økonomiske valg? Det er med andre ord ikke gitt at partiets mål for rik og fattig, for rettferdig og urettferdig alltid måles likt hos velgerne. Det viktigste for et mangfoldig velferdssamfunn er at det bæres oppe av et rettferdighetssyn som bygger på at ulike mennesker gis like muligheter.