Hallvard Jørgensen

74

Et hellig, luthersk kirkerom

Til grunn for katolisismens sakramentale objekter og ­ortodoksiens hellige ikonkunst ligger det sofistikert teologi ­og dyp virkelighetsforståelse. Kan Den norske kirke nære seg på denne?

Publisert: 14. mar 2019

Min hjembygd Vrådal, i Vest-­Telemark, har en stilfull trekirke fra slutten av 1800-­tallet. Innvendig har kirken en flott altertavle i barokk stil, et stort krusifiks, dekorative brudestoler og varme naturfarger. Men utover dette har utsmykkingen vært noe spartansk, med mye ­trepanel.

Steg for steg har imidlertid dette endret seg over de siste tiårene, drevet av prester og sokneråd og lokalbefolkning – men også påvirket av en bredere bevegelse i Den norske kirke.

Kirken i Vrådal har blant annet fått et stort prosesjonskors med et ikonbilde av den oppstandne Kristus. Så fikk ­kirken en lysglobe, som har blitt mye brukt. Dernest kom praktfulle ikoner til kirken, malt av Sven og Hæge Aasmundtveit, og med ortodokse og fargerike motiver fra evangeliene.

Mitt inntrykk er at denne brede utvidelsen av kirkerommet – etter litt tilvenning – har blitt veldig godt mottatt i ­menigheten.

Mystiske veier inn i virkeligheten

Hva var så drivkreftene bak disse kunstneriske­ endringene? I min egen periode som prest i Vrådal hadde jeg mottatt sterke inntrykk fra katolske kirkerom i inn- og utland. Noen i soknerådet var på generelt grunnlag kunstnerisk og estetisk interesserte. Andre pekte på at tradisjonen med lystenning var meningsfull og gav rom for deltagelse.

Altså: Erfaringer, opplevelser, lengsler. Jeg tror nok mange i Den norske kirke har tenkt i samme baner. Troen trenger flere mystiske veier inn i virkeligheten, flere erkjennelsesmåter og uttrykk. Eller for å fremme det kritiske poenget: Det moderne vestens «fornuftsdiktatur» (John Ralston Saul) – som også har preget hele den vestlige kirke – er verken velbegrunnet eller livsbejaende.

Utvikler teologien

Teologisk, filosofisk og konfesjonelt ligger det imidlertid spenninger her. Da jeg arbeidet med kirkerommet i Vrådal, var vi i soknerådet opptatt av at de elementer vi innførte, skulle stå i kunstnerisk og teologisk kontinuitet: Både med bygdas kultur og kirkerommets ­eksisterende uttrykk – og samtidig også med sentrale kirkelige tradisjoner.

Til en viss grad er dette uproblematisk: Martin Luther selv var tross alt grunnleggende positiv til bruk av religiøs billedkunst, skulpturer, røkelse, ritualer og så videre.

Men på et dypere plan møter en på uforløste konflikter og problemstillinger. For: Til grunn for katolisismens sakramentale objekter og ortodoksiens hellige ikonkunst ligger det sofistikert teologi og dyp virkelighetsforståelse. I hvilken grad deler vi – eller kan vi dele – slikt tradisjonsstoff i Den norske kirke?

Det er en kompleks problemstilling som Den norske kirke nok trenger mye tid på å fordøye.

Først praksis, så gjennomtenkning

Men kanskje skal denne «fordøyelsen» og utviklingen – som så ofte i oldkirkens læreutvikling – primært skje i form av liturgisk og spirituell praksis, og først i andre omgang i form av teologisk og konfesjonell gjennomtenkning. I så måte må jeg si at jeg gleder meg over den god-­artede økumeniske kontakten som finnes i Norge.

Og jeg synes det er godt at Den norske kirke utforskende og utprøvende henter inn kunst, ritualer og tradisjoner både fra sin egen dype historie, og fra de større kirkesamfunn.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere