Frimodig saman - og fravær av etisk metode

Abortuttalelsen først. Jeg er enig med Rolf Kjøde i at abortpraksisen i dagens velstands-Norge er urovekkende (selv om den har sunket fra ca 15000 i året til ca 12300 i 2018). Men våre veier skilles i tolkningen av bispeuttalelsen. Kjøde påstår at den "legitimerer landets himmelropande abortpraksis". Det kan jeg ikke skjønne at bispeuttalelsen gjør (selv om enkelte formuleringer der kan diskuteres). Det de gjør, er å orientere seg i forhold til det realpolitiske faktum at en reversering av abortloven er utenkelig. Slik Stortinget i vår tid er sammensatt. Og at engasjementet mot abort derfor primært blir henvist til etikken, ikke til lovgivningen. Videre er det i Kjødes innlegg ingen situasjonsanalyse som dveler ved de medisinsk sett ytterst risikable illegale aborter som erfaringsmessig vil bli resultatet dersom abort er totalforbudt. Det er jo slik i syndefallets verden at selv idealistiske lover kan gi destruktive utslag. At et innlegg som mener seg å bygge på konservativ teologi ikke trekker dette frem, er påfallende.

Så spørsmålet om homofilt samliv. Først må jeg "komme ut av skapet":  Jeg er vaklende i denne saken, slik mange i kirken er. Fordi jeg ser det problematiske ved at betydningen av biologi tones ned. Jeg ønsker også å støtte de homofile mennesker - kristne eller ei - som velger å ikke leve ut sin legning. Og jeg synes det er propagandistisk at deltagelse i Pride-parader skal være det endelige bevis på at man har tatt de homofiles situasjon på alvor. Slik sett burde jeg være en person som var mottagelig for Frimodig kirkes argumenter mot homofilt samliv. Men i den andre vektskålen ligger en ubehagelig viten om den diskriminering og lidelse som homofile er blitt og mange steder fortsatt blir utsatt for. Og den potensielle overbevisningskraften i Kjødes innlegg dunster bort ved at jeg ikke kan se spor av interesse for hvordan homofile mennesker kan tenkes å ha det - han henviser kun til Bibelen og kirkens klassiske ekteskapssyn. Overført på andre livsområder vil et slikt fravær av etisk situasjonsanalyse fortone seg ytterst mangelfull, for å si det mildt. Og det er vanskelig å se for seg at Jesus i møte med dype menneskelige problemer ville gått frem på en tilsvarende måte.

Arild Vøllestad, prest, skribent og foredragsholder