Sentralisering - ganske sikkert

Direktøren i Kirkerådet, Ingrid Vad Nilsen, liker ikke (VL 11/3-19) at Knut Sand Bakken og Sigmund Knutsen påpeker at kirkelige ressurser flyttes fra lokalt til sentralt. Direktøren følger pengene og mener en slik påstand er feil. Vi som sitter lokalt ser ingen penger hverken til eller fra Kirkerådet. Unntak må gjøres for trosopplæringsmidler som faktisk havner i menighetene, dvs hos fellesrådet. Menighetene har minimal innflytelse på anvendelsen. Det er ingen kommunikasjon mellom Kirkerådet og menighetsnivået. Det er heller ingen sammenbindende organisering.

Direktøren avdekker ingen bekymring for organiseringen. Det er fem separate nivåer i kirken. Kirkemøtet som kan instruere Kirkerådet. Bispemøtet står mer og mindre på siden. Men Kirkerådet og bispemøtet kan instruere biskopen og bispedømmerådet. Derfra kan prestene instrueres. Og her stopper det. Resten av de ansatte er underlagt Fellesrådet, og ingen kan instruere Fellesrådet. Dette særlovsorgan lever sitt eget liv og omtales som en «historisk arv» av Direktøren. Ordningen ble formalisert først i 1997.

Den var ønsket og nødvendig. I dag er det all grunn til å revurdere fellesrådenes autonomi. Fellesrådene må innlemmes i en sammenhengende kirkelig organisasjon. Medlemmene av fellesrådet pekes ut av menighetsrådene, men kan ikke instrueres av menighetsrådene og de kan heller ikke omstøte et vedtak i fellesrådet. «Stat i staten» kaller vi slike konstruksjoner.

Noen sier «jammen, de opptrer jo på vegne av menighetsrådene» innenfor sitt tildelte myndighetsområde. Denne feilslutningen ble også fremholdt av biskop emeritus Andreas Aarflot i VL 13/12-18. Riktignok fremholder han at fellesrådsordningen «legger ingen grenser for menighetsrådenes juridiske selvstendighet som egne rettssubjekter». Men det hjelper lite når praksis blir at «fellesrådene opptrer istedenfor» menighetsrådene på viktige områder, så som plan og utvikling, prioritering og tilrettelegging av personell og arbeidsoppgaver.

Direktøren anfører at «Kirkemøtet har gjort vedtak om å forenkle strukturen og bidra til at alle som arbeider lokalt i kirken skal ha samme arbeidsgiver. Dette innebærer en organisasjonsutvikling der mange selvstendige rettssubjekter (soknene og Den Norske Kirke) må finne veien videre sammen.» Dette er et vesentlig anliggende. Men «rettssubjekt» er en økonomisk-administrativ frase.

Kirkerådet skulle søke mye nærmere kontakt med landets menigheter og se til at veksten blir stimulert der. Disse «samfunn av de hellige» er mer enn de 1200 geografiske sogn eller juridiske enheter. Effekten av den manglende kontakt med menighetsnivået blir sentral vekst. Dette opptar de 1200 menighetene som Kirkerådet ikke ser.

Dag Brekke, leder Bolsøy Menighetsråd