Verdidebatt

Den norske kirke 2037 – et scenario

2017 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Den norske kirken (Dnk). Da ble kirken skilt fra staten. I dag, 20 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I år 2000 var 86 prosent av befolkningen medlemmer i Dnk. Ti år senere var prosentandelen 78. I 2019 var ca 70 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag er 50 prosent. Det kan være forskjellige forklaringer til denne sterke nedgangen, og i det følgende vil jeg komme inn på noen slike.

I 2017 kom det ut en bok med tittelen ‘Da Gud skiftet mening’. Forfatterne var en pensjonert prost, Trond Bakkevig og en journalist, Tomm Kristiansen. Boken gjorde rede for hvordan kirken i løpet av de siste femti årene fram til da hadde blitt forvandlet fra en institusjon som drev  med kristen forkynnelse til en politisk aktør et stykke ute på venstresiden i det partipolitiske spekteret. I parantes kan det nevnes at det året før boken kom ut, i 2016, ble tilsatt ny biskop i Sør Hålogaland. Fire av de fem kandidatane hadde vært eller var aktive kommunepolitikere for SV og Arbeiderpartiet. En tidligere arbeiderpartiordfører ble valgt.

I den ovenfor nevnte boken omtalte forfatterne blant annet ‘homofilispørsmålet’. Det siste tiåret før 2017 skapte dette mye uro i kirken. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av kirkelederne lot seg etter hvert overtale til å akseptere ‘homoekteskap’. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for dette på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2017, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om likekjønnet ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av dette kunne reservere seg mot medvirke ved slike seremonier. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som ville utføre slike vielser, og fordi det ofte var vanskelig å skaffe erstattere. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet i 2028.

På 2020-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i det politiske miljøet, i dagspressen og kirken.  ‘Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?’, spurte lederen i organisasjonen Åpen folkekirke, og fortsatte: ‘Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare i én.’ En biskop hevdet at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Biskopen hevdet videre at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2034 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til fem personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette, og utarbeidet en liturgi for inngåelse av gruppeekteskap. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og to menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

I 2019 skapte abortspørsmålet en del strid. Fram til da hadde kirken på prinsipielt grunnlag vært motstander av selvbestemt abort. Men i februar 2019 sendte biskopene ut en enstemmig uttalelse der de forsvarte dette. (Men ikke alle biskopene forsto hva de skrev under på.) Det ble sagt at dette var et overmodent standpunkt, for det hadde lenge vært klart at et stort flertall av kirkens medlemmer var enige med biskopene. Men likevel, og ikke uventet, møtte dette sterk motstand og en del utmeldelser.

I dag er kirken sterkt kvinnedominert. Utviklingen i den retning begynte allerede tidlig på 2000-tallet. I 2019 var alle lederne og direktørene i kirkerådet, Kirkens arbeidsgiverforening og Mellomkirkelig råd kvinner. Slik er det også nå. Det er ingen mann i noen av disse stillingene i dag heller.  I 2019 var det sju kvinner og fem menn i bispekollegiet. Nå er det ti kvinnelige biskoper og to mannlige.

Utover på 2020-tallet kom feminiseringen av kirken også til uttrykk i kirkens liturgi og teologi. Det ble etter hvert vanlig å omtale Gud med pronomenet ‘hun’, og i gudstjenestene i dag blir Gud oftere omtalt som mor enn som far. Før var Gud den allmektige fader høyt der oppe, men nå har han blitt en omsorgsfull mor. Før snakket prestene om synd og frelse og de to mulige utgangene på livet, men nå er presten en som generøst og med stor innfølingsevne gir kjærlig trøst og omsorg. Kirken har utviklet seg fra en ‘tale- og lærekirke’ til en ‘trøste- og bærekirke’.

I år 2000 var 86 % av innbyggerne medlemmer i Dnk. 20 år senere var den tilsvarende prosentandelen 71, og i dag er den godt under 50. Det er to hovedårsaker til denne sterkt reduserte oppslutningen, innvandring  fra katolske og muslimske land og utmeldinger.  En langt større andel av menn enn kvinner har meldt seg ut. Grunnen er, som flere vitenskapelige undersøkelser har vist, at mange menn føler seg fremmede i kirken. Den har blitt for feministisk. Også for 20 år siden var mennene i mindretall blant kirkegjengerne, men forskjellen på menns og kvinners deltakelse i kirkelige aktiviteter har blitt enda større i dag. Ved mange gudstjenester utgjør menn i dag bare 20 % av de tilstedeværende.

Hvor ble det av de utmeldte? Noen konverterte til Den katolske kirken. Andre gikk til Den evangelisk lutherske frikirke, men færre enn det denne kirkens ledelse håpet på. Det ble dannet mange ‘husmenigheter’ og små lokale forsamlinger der noen, men ikke alle, sto under Normisjons eller Norsk luthersk misjonssambands organisasjonsparaply. Noen få har også meldt seg inn i Humanetisk forbund eller blitt muslimer. Men enda flere står uten organisert religiøs eller livssynsmessig tilknytning.

Sykkylven, 10. mars 2037

Lars Jørgen Vik

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt