Kjønnskvotering - et nødvendig onde, også i kirka

Lederkonferansen for pinsebevegelsen hadde i år en kvinnelig hovedtaler for første gang. Det var fantastisk å være vitne til, og det viste at vi har kommet et godt stykke på veien. Men at det fortsatt er så uvanlig sier at vi ennå har langt igjen. Det kanskje aller viktigste med det var at jentene i salen fikk se at det er mulig. Det er mulig å fylle alle oppgaver i kirken, også som kvinne. 

Kjønnskvotering dukker stadig opp som tema i likestillingsdebatten. Det siste året har den canadiske psykologiprofessoren, Jordan Peterson, blitt kjent for sine uttalelser rundt tema. I likhet med ham ser jeg ikke på kjønnskvotering som en ideell løsning for en bedre kjønnsbalanse, verken i kirka eller i samfunnet. Utfordringen stikker dypt og er ofte knyttet til strukturer og holdninger det er vanskelig å gjøre noe med over natten. Kjønnskvotering alene er ikke nok for å løse dette. Det trengs arbeid på flere nivåer. Men det er likevel en av de bedre løsningene vi har, både på kort og lang sikt, i næringsliv, akademia og politikk, og ikke minst i kirka. Her har du hvorfor:

1. Det skjer ikke av seg selv

Jeg hører ofte spørsmål om noen skal kvoteres inn i lederverv eller til å forkynne bare fordi de er kvinne, og ikke fordi de er kvalifisert. Det jeg tror vi heller må spørre oss om er hvorfor de ikke er kvalifisert. Hvis man må lete med lykt og lupe etter kvalifiserte kvinner, er det ofte fordi kvinner ikke har fått prøvd seg i like stor grad som menn. "Øvelse gjør mester", sies det, og om det er sant må man slippe kvinner til for at de skal kunne bli bedre og tryggere. Studier viser at menn i større grad enn kvinner tar ordet og plassen de ønsker. Om vi vil at flere kvinner skal ta plass, må det være en plass å ta. Det betyr at noen som kanskje er "mer kvalifiserte" må gi sin plass.

Et av de beste eksemplene i historien er Gro Harlem Brundtlands "kvinneregjering" i 1986. Hun fylte konsekvent 40% av statsrådsplassene med kvinner, og bildet fra innsettelsen ved slottsplassen gikk verden rundt. Fantes det menn som var mer kvalifisert enn disse kvinnene? Sannsynligvis. Ble hun kritisert for dette? Absolutt. Men det enkle grepet endret norsk politikk radikalt, og det endret Norge radikalt. Vi hadde med stor sannsynlighet ikke vært et av verdens mest likestilte land i dag om det ikke var for dette. Noen ganger må man ta valg som på kort sikt kan være både upopulære og uhensiktsmessige, for å skape de resultatene og den verdenen man ønsker på lang sikt. 

2. Vi trenger forbilder 

Vi lærer alle av det vi ser rundt oss. Det vi ser er det vi anser som realistisk. Før USAs presidentvalg i 2008 var det utenkelig for en afroamerikaner å kunne bli president i verdens mektigste land. Etter 2008 var det mulig. Den eneste endringen var at noen hadde gått foran og brutt barrieren. Vi trenger noen å se opp til som vi kan kjenne oss igjen i. Noen som kan vise oss hva som er mulig for oss. Og vi trenger at noen går foran og bryter barrierene.

Jeg er så takknemlig for de som har gått foran og brutt barrierer for meg. De har åpnet for muligheter jeg i dag tar som en selvfølge. De gangene jeg har aller mest lyst å kaste inn håndkle, si nei til alle forespørsler og bare holde meg innenfor komfortsonen, er det her jeg ofte finner motivasjon. Noen må gå foran. Noen må vise yngre jenter at det går an. At drømmene, gavene og talentene de lurer på om Gud har lagt ned i dem ikke er urealistiske fordi de ble født i en kvinnekropp. Det er noe de kan gå etter i tro på Gud og i tro på seg selv. 

3. Vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne

Skapelsesberetningen brukes ofte som et argument for at menn og kvinner skal ha ulike roller. Det har som oftest endt med at mannen har de synlige rollene med mest makt, og kvinnen de mer usynlige rollene i bakgrunnen. Men om vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne, betyr det at både mann og kvinne trengs for å vise hele Guds bilde.

Gjennom hele bibelen ser vi Gud bruke kvinner til alle typer roller og tjenester, også i pastoralt lederskap, som med stor sannsynlighet innebar formidling og forkynnelse. Dette i en tid der kvinner ikke hadde noen status og nesten ingen rettigheter. Mitt poeng er ikke at det som skjer på scenen er viktigere enn det som skjer ellers i kirka, der kvinner ofte er overrepresentert. Men det har noe å si hvem som står der. Det er paradoksalt at de fleste forsamlinger har et flertall av kvinner, men nesten alle har et flertall av menn i de mest synlige rollene.

Gro Harlem Brundtland endret Norge. Ikke gjennom kjønnskvotering alene, men det var et viktig middel mot målet. Kirka ligger et stykke bak resten av samfunnet på kjønnsbalanse. La oss endre det! La oss jobbe med de strukturene og holdningene som fortsatt sitter igjen. Ikke for kjønnsbalansens skyld, men for Guds rikes skyld. La oss som kirke vise hele Guds bilde, slik Han skapte det - til mann OG kvinne. 

God 8. mars!

(også publisert i Dagen 08.03.19)