Fastetid og fellesskap

DE FØRTI dagene mellom askeonsdag og påske er en spesiell periode med flere funksjoner og mange muligheter. Fasten forbindes gjerne med forsakelse og forberedelse i ensomhet, men er også en god tid for fellesskap.

Faste som forsakelse

Periodevis avholdenhet fra mat og drikke kan ha ulike motiver. Rent medisinsk har kalorirestriksjon flere, og stort sett gunstige, effekter utover vektreduksjon. En mild sultekost er blant de få tiltakene som har vist seg å ha livsforlengende effekt i dyreforsøk. Kortere og lengre fasteperioder inngår i mange livsstilsråd og såkalte foryngelseskurer. En god leveregel er uansett å spise til man ikke lenger er sulten, ikke nødvendigvis til man er mett.

I religiøs sammenheng har faste lange tradisjoner som renselse og botsøvelse. Faste er en av troens søyler i islam, og er fortsatt viktig i den ortodokse kirke. I vår protestantiske kirke er fasten ingen plikt, har mistet mye av sin betydning, og praktiseres av få. Men det er liten tvil om at faste i tillegg til sin symbolske verdi også har mentale virkninger. Det er en gjennomgripende prosess som forandrer dagene og kan konsentrere tanken.

Forsakelse, det å frivillig gi avkall på noe man vanligvis setter pris på, er et sentralt element i fasten, og gjør perioden annerledes. I stedet for å avstå fra mat, vil noen velge andre forsakelser i fastetiden. Sosiale medier, shopping, alkohol og sjokolade er blant alternativene.

Faste som forberedelse

Mer enn til forsakelse brukes nok fasten i våre dager til forberedelse, som en tid for stillhet og kontemplasjon, et slags taktskifte i hverdagsrytmen på vei mot påsken. De mest systematiske og disiplinerte har sin egne, personlige rutiner, kanskje med utgangspunkt i individuelle leseplaner eller bøker.

Forberedelse kan også skje sammen med andre. I min egen menighet, i Ski utenfor Oslo, arrangerer vi for sjette året på rad fastesamlinger i kirken alle hverdagskvelder i denne perioden. Initiativtaker og drivkraft er tidligere Vårt Land-redaktør Hans Erik Matre. Kirken er åpen fra klokka 21, og selve programmet begynner 21.30 presis. Det varer i 20 strengt redigerte minutter. Etter en musikalsk meditasjon presenteres vi for en sju minutters velforberedt refleksjon med fasten som bakteppe. Kloke innledere har blant annet gjort oss kjent med kirkefedrene, og gir oss kunnskap som gjør at vi vandrer hjem med en ny tanke for natten. Samlingene følger et fast mønster. Før velsignelsen avsluttes hver kveld med felles avsynging av kompletoriet, en av kirkens vakre tidebønner med bibelske tekster. En tusen år gammel melodi knytter oss til de virkelig lange linjer.

Faste som fellesskap

Da fastesamlingene våre i Ski startet opp, sa mange at ideen var dødfødt. Selv i en folkerik forstadskommune med god kirkesøkning ville ikke dette trekke folk, og i hvert fall ikke hver dag, ble det sagt. Men ikke bare møter folk opp, de samme kommer gjerne tilbake kveld etter kveld. Gjentakelsens kraft er sterk, og det stramme, gjenkjennelige opplegget har appell. Mange finner mening i å avslutte dagen sammen med andre i fasten. Vi tas ut av travelheten og opplever et fellesskap av en helt særegen karakter i kirkerommet på kveldstid. Fellessang er i seg selv samlende. Kompletoriets historie og slitestyrke utvider fellesskapet i tid og rom; alle som har gått foran og alle som kommer etter og hele den verdensvide kirken inkluderes.

Faste kommer av norrønt fastr og gjenkjennes både i festning og det å feste noe. Når adventstiden er blitt kommersialisert og påsken har reist til fjells, gjenstår fastetiden som en kirkelig mulighet som venter på å bli benyttet. Den muligheten bør vi gripe – og holde fast på.