Hans Christofer Børresen

Dr.med
6

Kirken var taus

Den som tier, samtykker. Om kirken, falne kvinner og «uekte» barn.

Publisert: 4. mar 2019

DET ER prisverdig at ­biskopene nå åpner for ­selvransaking om Kirkens holdninger til kvinner med uønsket g­raviditet. Samfunnets forakt for ugifte mødre og deres barn har bidratt til å øke tallet både på illegale aborter og endog avliving av nyfødte. Har kirken et medansvar for dette? Nå er et historisk tilbakeblikk på sin plass.

I 1915 var det en opphetet ­debatt med utgangspunkt i borgerlig for­argelse over at fattige ugifte ­kvinner som ­avlivet sin nyfødte, fikk for ­milde ­straffer. Domstolene forsto at det var fortvilelse og panikk som ­utløste ­tragediene. Knut Hamsun skrev: «Hæng begge ­foreldrene!». Kvinne­legen Justus Barth (1863–1931) derimot,­ ­protesterte mot råheten i at samfunnets forakt skulle ramme nettopp de ­ugifte mødre som vedkjente seg sitt barn fremfor å sette det bort. Barth fremhever Telegrafetaten som ­eksempel på hvordan disse kvinnene ble ­behandlet: «Om en ugift kvinne har et barn og kjæmper som en løve for dette, saa skal hun ikke faa komme ind i denne etat». Kirken var taus.

Pleiebarn i nød

For å ha noe å leve av, måtte altså alenemødre overlate sin nyfødte til barnehjem eller pleiefamilier. Pleiebarna fikk ikke bryst. På 1800-tallet var kunstig spedbarn­ernæring livsfarlig. Sjefen for ­Christiania Fødselsstiftelse, professor Edvard Schønberg, fant at 40 av 100 spedbarn som ikke ble ammet, døde i ­første ­leveår. I 1892 leverte sundhedsinspektør Hjalmar Berner liknende tall, og slo fast at morsmelk reddet liv. ­Eilert Sundt, derimot, forstod ikke at den ­rekordlave spedbarndødeligheten i Norge, tross dårlig renhold, kom av at norske kvinner ammet sine barn.

Mødrehjem, abort og barne­lover. Det gjaldt å holde mor og barn sammen slik at også «uekte» barn fikk morsmelk. Her tok den ­kristelige avholds­forening «Hvitebånds­foreningen» ­under ­Augusta Reinert ansvar sammen med Katti Anker Møller. ­Borgerskapet protesterte mot slik ­støtte til ­usædeligheten. Kirken var passiv, men Frelsesarmeen under ­Othilie ­Tonning satte barmhjertig­heten høyere enn ­moralismen. ­Tonning tok ­konsekvensen av de trøstens ord K­ristus ga til kvinnen som hadde gjort seg upopulær ved sin ­utsvevende adferd. Den unge ­Kathrine Anker fikk et Nytestamente til sin konfirmasjon i 1884. Her har hun understreket det Kristus sa: «Heller ikke jeg fordømmer dig; gak bort og synd ikke mere!» (Joh. 8, 11).

Kritikken forstummet

To av ­professorene på Rikshospitalet, Axel Theodor Johannessen ved Barne­klinikken og senere kvinnelegen ­Kristian Brandt, holdt offentlige foredrag og ga avgjørende faglig s­tøtte til ammesak og mødrehjem. Fru ­Møller beskriver hvordan kvinnene der raskt kom til å elske sitt diebarn. ­Edvard og Nina Grieg var blant støtte­spillerne. I 1907 kom endog dronning Maud ­demonstrativt på banen. Da for­stummet all kritikk, og pengene strømmet inn.

I 1913 ble det rabalder da Katti ­Anker Møller og juristen Carl Hartmann ­krevde avkriminalisering av abortus provokatus. I 1915 kom så de Castberg–Anker Møllerske barnelover som sikret «uekte» barn samme juridiske og økonomiske rettigheter som barn født i ekteskap. Fru Møller slo fast i 1915: «Vort mål skal være at ingen fosterfordrivelse finder sted, at barnemord blir en saga blot, at ingen spædbarn må dø.» Fru Møller fremholdt selv­bestemt abort som overordnet juridisk prinsipp, men moralsk sett anså hun abort som en uting. Hun skilte altså mellom jus og etikk, og nå kommer Kirkens ­biskoper etter.

Trengte forsvar

1945: Ny sjanse og nytt svik. Da var det tysker­jentene og krigsbarna som trengte forsvar. Gatebøller mishandlet kvinnene og ­myndighetene begikk lovstridig frihetsberøvelse mot dem i interneringsleire. Nok en gang svek Kirken kvinner og barn i nød. Hverken luthersk eller katolsk presteskap hos oss synes å ha protestert. Det ble en mann utenfor Kirken som formulerte det spørsmålet som nok Kristus ville stilt: fengsels­psykiater og overlege Johan Scharffenberg spør i Morgenbladet Nr. 24, 1948: «Bør man ikke ha medfølelse med dem som lider selvforskyldt?»

Byrettsdommer Inge Debes (1882–1945), formann i Krigsbarnutvalget, ga kraftfullt uttrykk for samme innstilling, og slo fast at krigsbarna var Norges ansvar. Han bør ikke glemmes, spesielt ikke av Kirken. Nå er det IS-barna som utfordrer oss. Budskapet fra Scharffenberg og Inge Debes er fortsatt aktuelt.

Hans Christofer Børresen

Dr. med.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere