Kirken var taus

DET ER prisverdig at ­biskopene nå åpner for ­selvransaking om Kirkens holdninger til kvinner med uønsket g­raviditet. Samfunnets forakt for ugifte mødre og deres barn har bidratt til å øke tallet både på illegale aborter og endog avliving av nyfødte. Har kirken et medansvar for dette? Nå er et historisk tilbakeblikk på sin plass.

I 1915 var det en opphetet ­debatt med utgangspunkt i borgerlig for­argelse over at fattige ugifte ­kvinner som ­avlivet sin nyfødte, fikk for ­milde ­straffer. Domstolene forsto at det var fortvilelse og panikk som ­utløste ­tragediene. Knut Hamsun skrev: «Hæng begge ­foreldrene!». Kvinne­legen Justus Barth (1863–1931) derimot,­ ­protesterte mot råheten i at samfunnets forakt skulle ramme nettopp de ­ugifte mødre som vedkjente seg sitt barn fremfor å sette det bort. Barth fremhever Telegrafetaten som ­eksempel på hvordan disse kvinnene ble ­behandlet: «Om en ugift kvinne har et barn og kjæmper som en løve for dette, saa skal hun ikke faa komme ind i denne etat». Kirken var taus.

Pleiebarn i nød

For å ha noe å leve av, måtte altså alenemødre overlate sin nyfødte til barnehjem eller pleiefamilier. Pleiebarna fikk ikke bryst. På 1800-tallet var kunstig spedbarn­ernæring livsfarlig. Sjefen for ­Christiania Fødselsstiftelse, professor Edvard Schønberg, fant at 40 av 100 spedbarn som ikke ble ammet, døde i ­første ­leveår. I 1892 leverte sundhedsinspektør Hjalmar Berner liknende tall, og slo fast at morsmelk reddet liv. ­Eilert Sundt, derimot, forstod ikke at den ­rekordlave spedbarndødeligheten i Norge, tross dårlig renhold, kom av at norske kvinner ammet sine barn.

Mødrehjem, abort og barne­lover. Det gjaldt å holde mor og barn sammen slik at også «uekte» barn fikk morsmelk. Her tok den ­kristelige avholds­forening «Hvitebånds­foreningen» ­under ­Augusta Reinert ansvar sammen med Katti Anker Møller. ­Borgerskapet protesterte mot slik ­støtte til ­usædeligheten. Kirken var passiv, men Frelsesarmeen under ­Othilie ­Tonning satte barmhjertig­heten høyere enn ­moralismen. ­Tonning tok ­konsekvensen av de trøstens ord K­ristus ga til kvinnen som hadde gjort seg upopulær ved sin ­utsvevende adferd. Den unge ­Kathrine Anker fikk et Nytestamente til sin konfirmasjon i 1884. Her har hun understreket det Kristus sa: «Heller ikke jeg fordømmer dig; gak bort og synd ikke mere!» (Joh. 8, 11).

Kritikken forstummet

To av ­professorene på Rikshospitalet, Axel Theodor Johannessen ved Barne­klinikken og senere kvinnelegen ­Kristian Brandt, holdt offentlige foredrag og ga avgjørende faglig s­tøtte til ammesak og mødrehjem. Fru ­Møller beskriver hvordan kvinnene der raskt kom til å elske sitt diebarn. ­Edvard og Nina Grieg var blant støtte­spillerne. I 1907 kom endog dronning Maud ­demonstrativt på banen. Da for­stummet all kritikk, og pengene strømmet inn.

I 1913 ble det rabalder da Katti ­Anker Møller og juristen Carl Hartmann ­krevde avkriminalisering av abortus provokatus. I 1915 kom så de Castberg–Anker Møllerske barnelover som sikret «uekte» barn samme juridiske og økonomiske rettigheter som barn født i ekteskap. Fru Møller slo fast i 1915: «Vort mål skal være at ingen fosterfordrivelse finder sted, at barnemord blir en saga blot, at ingen spædbarn må dø.» Fru Møller fremholdt selv­bestemt abort som overordnet juridisk prinsipp, men moralsk sett anså hun abort som en uting. Hun skilte altså mellom jus og etikk, og nå kommer Kirkens ­biskoper etter.

Trengte forsvar

1945: Ny sjanse og nytt svik. Da var det tysker­jentene og krigsbarna som trengte forsvar. Gatebøller mishandlet kvinnene og ­myndighetene begikk lovstridig frihetsberøvelse mot dem i interneringsleire. Nok en gang svek Kirken kvinner og barn i nød. Hverken luthersk eller katolsk presteskap hos oss synes å ha protestert. Det ble en mann utenfor Kirken som formulerte det spørsmålet som nok Kristus ville stilt: fengsels­psykiater og overlege Johan Scharffenberg spør i Morgenbladet Nr. 24, 1948: «Bør man ikke ha medfølelse med dem som lider selvforskyldt?»

Byrettsdommer Inge Debes (1882–1945), formann i Krigsbarnutvalget, ga kraftfullt uttrykk for samme innstilling, og slo fast at krigsbarna var Norges ansvar. Han bør ikke glemmes, spesielt ikke av Kirken. Nå er det IS-barna som utfordrer oss. Budskapet fra Scharffenberg og Inge Debes er fortsatt aktuelt.

Hans Christofer Børresen

Dr. med.