Forskjeller er viktig

For store forskjeller skyldes dårlig fordeling, det skaper sosial ulikhet og urettferdighet – og kan ende i uro og konflikt. Det er ødeleggende for god samfunnsutvikling.

For små forskjeller hemmer entreprenørskap, vekst og en positiv økonomisk utvikling – og slik reduserer det også muligheten for god fordeling og sosial rettferdighet.

En riktig "forskjells"-balanse er altså viktig for en god og sunn samfunnsutvikling.

Det er åpenbart at det er dette vi har greid her i Norge og i de nordiske landene – som topper nesten alle internasjonale statistikker for vellykkethet. I de øvrige nordiske landene er imidlertid forskjellene større enn i Norge.

Norge har lavest forskjeller i Europa, oppsiktsvekkende god fordeling og har verdens beste velferdsordninger. Dette både på grunn av og til tross for enorm økonomisk vekst de siste tiårene. Suksessfaktoren er å slippe fram og å heie på entreprenørene og verdiskaperne. Dette gir uvilkårlig økte inntekter for de innovative og de som skaper arbeidsplasser og verdier. Det er bra. Men like avgjørende er god statlig omfordeling.

Målet på vår moralske standard er viljen og evnen til omfordeling og hvordan vi tar vare på de svakeste. I flere tiår har de svakeste blitt tatt godt vare på, og de har i stor grad unngått fattigdom.

På nittitallet begynte imidlertid den høye innvandringen å gjøre seg gjeldene i flere statistikker – bl.a. også på inntektsnivå og det som etter hvert er blitt barnefattigdom. I valgkampen i 2005 var de rødgrønnes slagord "Fjern fattigdommen!". Etter at de hadde sittet åtte år i regjering, hadde (barne)fattigdommen økt dramatisk. Dette skyldtes økt innvandring.

Denne utviklingen har fortsatt under nåværende regjering. Innvandringen har vært vedvarende høy, spesielt fram til toppåret i 2015. På den annen side har Norge i dag den laveste arbeidsledigheten og den høyeste sysselsettingen på mange år, og er fortsatt det landet i Europa med minst forskjeller og med de beste velferdsordningene – i verden.

Et påstand i de politiske debattene om «Forskjells-Norge», som altså er landet med mist forskjeller, er at de rike favoriseres under nåværende regjering. De rikeste betaler like mye skatt under denne regjeringen som under den forrige. De ti prosent rikeste betaler nesten 40 % (38,8 %) av landets skatteinntekter som er en liten økning i fht under de rødgrønne.

Skatteletten, som opposisjonen kritiserer regjeringen for, er lettelser i formuesskatten. Dette dreier nesten utelukkende om skatt som bedriftene betaler og er en særnorsk skatt som favoriserer utenlandsk eierskap fremfor norsk eierskap – i Norge. Når bedriftene må skatte av formuen, hemmer det naturligvis investeringene. «Dersom man hadde tatt bort formuesskatten, ville de rikeste fremdeles stått for 37,8 prosent av skatten», skriver SSB.

Den «indignerte» augmentasjonen fra venstresiden i disse debattene er derfor tendensiøs, populistisk og uredelig – og pressen vinkler i stor grad argumentasjonen på den samme måten. 

Dette forringer tilliten og troverdigheten til politikerne – og til mediene, og det er ødeleggende for det som er viktig, som er en ærlig debatt om innvandring og kampen mot økt barnefattigdom i (deler av) den sterkt voksende innvandrerbefolkningen. Det er dette vi må erkjenne og ta på alvor.

Dette krever redelighet – som er sterkt etterspurt, men åpenbart svært ofte en mangelvare i de politiske debattene.