Lederartikkel Vårt Land

Nevromani

Kanskje har vi gått fra et poetokrati til et nevrokrati?

Publisert: 1. mar 2019

Historikeren Ernst Sars beskrev Norge etter 1814 som et «poetokrati». Vi var en nasjon som lyttet til våre forfatter-åndshøvdinger, som Bjørnstjerne Bjørnson. Ikke bare skrev de flotte romaner og ­skuespill, de ga også råd om samfunnets utvikling.

Les også: Finner Bjørnstjerne Bjørnsons kampånd

Men for snart 50 år siden sa filosof Gunnar ­Skirbekk at «poetokratiets tid er forbi». I stedet for å lytte til ­forfatterne, søkte vi råd hos samfunnsvitere og ­filosofer.

Analysen var kanskje riktig da. Men i våre dager har det dukket opp en ny aktør på scenen: hjerneforskeren. Stadig oftere preges samfunnsdebatten av argumenter som hviler seg på hva hjerneforskningen kan fortelle oss. Kanskje har vi gått fra et poetokrati til et nevrokrati?

Særlig var NRK-serien Hjernevask (2010) epokegjørende. Serien tok et oppgjør med deler av forskningen i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Beskyldningen var at de drev mer med spekulasjon og ønsketenkning, enn forskning som var forankret i virkeligheten. Programserien var spissformulert og flere av kildene opplevde seg uriktig framstilt. Likevel var det nok ikke bare dumt at serien ristet litt i vanetenkning og selvgodhet i deler av den akademiske forskning.

Men selvgodheten kan ramme alle – ikke minst hjerneforskningen selv. I dagens Eksistens-sak møter vi den anerkjente britiske hjerneforskeren Iain McGilchrist, som i årevis har forsket på samspillet mellom de to hjernehalvdelene. En lengre utgave av teksten kan dessuten leses i magasinet Strek 1/2018.

McGilchrist vet bedre enn de aller fleste hvordan hjernen vår virker. Og nettopp derfor er han så forsiktig med å trekke forhastede slutninger: ­«Hjerneforskerne aner ofte ikke at de i sin forskning står til halsen i filosofiske og verdimessige ­vurderinger. Disse farger konklusjonene deres, enten de liker det eller ikke.»

Les også: Å tenke med hendene

Dette ønsket om enkle hjernesvar kalles nevromani. Når hjerneforskningen er blitt så innflytelsesrik som den er blitt, i hvordan vi snakker om alt fra enkeltmenneskets psykologi, samfunn og religion – da er det svært viktig med den ydmykheten forskere som McGilchrist viser. Kanskje har han en fordel i også å ha bakgrunn i et helt annet fagfelt, som litteraturen? For kloke forskere erfarer gjerne dette: Jo mer jeg vet, desto mer innser jeg at jeg ikke forstår.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 5717 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 3766 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
26 dager siden / 1376 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1278 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1247 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
11 dager siden / 1232 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
10 dager siden / 1181 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
21 dager siden / 1177 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere