Lederartikkel Vårt Land

Nevromani

Kanskje har vi gått fra et poetokrati til et nevrokrati?

Publisert: 1. mar 2019

Historikeren Ernst Sars beskrev Norge etter 1814 som et «poetokrati». Vi var en nasjon som lyttet til våre forfatter-åndshøvdinger, som Bjørnstjerne Bjørnson. Ikke bare skrev de flotte romaner og ­skuespill, de ga også råd om samfunnets utvikling.

Les også: Finner Bjørnstjerne Bjørnsons kampånd

Men for snart 50 år siden sa filosof Gunnar ­Skirbekk at «poetokratiets tid er forbi». I stedet for å lytte til ­forfatterne, søkte vi råd hos samfunnsvitere og ­filosofer.

Analysen var kanskje riktig da. Men i våre dager har det dukket opp en ny aktør på scenen: hjerneforskeren. Stadig oftere preges samfunnsdebatten av argumenter som hviler seg på hva hjerneforskningen kan fortelle oss. Kanskje har vi gått fra et poetokrati til et nevrokrati?

Særlig var NRK-serien Hjernevask (2010) epokegjørende. Serien tok et oppgjør med deler av forskningen i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Beskyldningen var at de drev mer med spekulasjon og ønsketenkning, enn forskning som var forankret i virkeligheten. Programserien var spissformulert og flere av kildene opplevde seg uriktig framstilt. Likevel var det nok ikke bare dumt at serien ristet litt i vanetenkning og selvgodhet i deler av den akademiske forskning.

Men selvgodheten kan ramme alle – ikke minst hjerneforskningen selv. I dagens Eksistens-sak møter vi den anerkjente britiske hjerneforskeren Iain McGilchrist, som i årevis har forsket på samspillet mellom de to hjernehalvdelene. En lengre utgave av teksten kan dessuten leses i magasinet Strek 1/2018.

McGilchrist vet bedre enn de aller fleste hvordan hjernen vår virker. Og nettopp derfor er han så forsiktig med å trekke forhastede slutninger: ­«Hjerneforskerne aner ofte ikke at de i sin forskning står til halsen i filosofiske og verdimessige ­vurderinger. Disse farger konklusjonene deres, enten de liker det eller ikke.»

Les også: Å tenke med hendene

Dette ønsket om enkle hjernesvar kalles nevromani. Når hjerneforskningen er blitt så innflytelsesrik som den er blitt, i hvordan vi snakker om alt fra enkeltmenneskets psykologi, samfunn og religion – da er det svært viktig med den ydmykheten forskere som McGilchrist viser. Kanskje har han en fordel i også å ha bakgrunn i et helt annet fagfelt, som litteraturen? For kloke forskere erfarer gjerne dette: Jo mer jeg vet, desto mer innser jeg at jeg ikke forstår.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere