Giskesaken er fiksjon

I seg selv er ikke hendelsen på Vulkan viktig, det er først når den settes inn i en dramatisk sammenheng og det konstrueres et plot, at den vekker interesse.

Der sannhetssøkende journalister avdekker og gir oss konklusjoner, åpner den spekulative journalistikken for at vi selv blir medskapende tilskuere som lokkes til å trekke våre daglige og foreløpige konklusjoner mens vi venter på neste episode.

Når vi ser en sak utspille seg med digre melodramatiske vendepunkter, som om det var en klassisk såpeserie der alt handler om makt og begjær, kan det jo hende dette handler om journalistenes mind set, vel så mye som hva som faktisk har skjedd.

Les også: Kvinnene som laget dansevideoen med Trond Giske, føler seg misbrukt i et politisk spill. De er svært kritiske til Fagforbundet.

Spekulerer frydefullt. 

Vi sitter noen dramatikere i et skriverom i Levanger og spinner videre på Giske-intrigene og spekulerer frydefullt, som alle andre i landet, og det er da denne fornemmelsen melder seg om at vår brainstorming likner den i avishuset. Man begynner å kjenne igjen set ups og pay offs, spørsmålene som blir reist, cliffhangerne og hvordan ulike folk kommer på banen, noen ganger rett inn fra venstre.

Når det som ikke kunne skje, skjer om og om igjen, er det fordi noen spiller det opp, kanskje til og med spekulerer i at det skal skje. Ikke vær naiv, sier noen, selvfølgelig skaper journalistene nyhetene, de har alltid manipulert frem sakene sine, porsjonert det ut. Melket saker som ikke egentlig var en sak.

Såpeoperaen er et nullsumspill. 

Hvis noen sier at nå er Giske ferdig, så er han naturligvis på banen igjen neste dag. Hvis noe sier at det ikke er kamp om ledervervet, blir det naturligvis kamp om ledervervet. Den som mangler tillit, får tillit – den som ligger nede, reiser seg. Og det som vil være det verste for de ulike hovedrollene, vil skje – om og om igjen i en jevn strøm av vekselvirkninger, for såpeoperaen er et nullsumspill, det som er pluss for én, er uten unntak minus for en annen.

Går det an å si at kvalitetsjournalistikk har noe konkluderende og oppklarende ved seg, mens underholdningsjournalistsikkens DNA er spekulasjon? VGs nyhetsredaktør innrømmet at saken ble publisert for tidlig. Men kanskje lista bør legges langt høyere, om man vil ta steget opp fra underholdning og melodrama? Det kan ikke være nok å ha sitt på det tørre i en spektakulær sak som det haster å publisere.

Les også: Ap-veteran om Giske-Comeback: – Man har ingen rett til å tåle og tilgi på vegne av ofrene

Mer å hente. 

Vi tok en runde i skriverommet i dag. Vi vet ikke hvor mange episoder eller sesonger som gjenstår, men det ligger noen ubrukte muligheter rundt jentene som filmet Giske, vi går ut ifra at avisene har endevendt dem, spionert på nettverk og venner.

Det er for banalt hvis de lurte Giske i en felle, og at ikke Giske skulle skjønne hvor feil dette var, kjøper vi heller ikke som dramatisk premiss. For har han ikke fått det nettopp som han vil? Står han ikke sterkere nå enn for en måned siden? Pål T. Jørgensen, kan han ha hytte på bygslet tomt i Nord-Trøndelag?

Og faren til Stenseng – hvem tror vel at han gjør noe datteren ikke har godkjent? Vi ville vurdert å leie inn en privatdetektiv og fotfulgt jentene, vi ville avlyttet hele familien Stenseng og ville studert samtlige overvåkningskameraer rundt Vulkan. Men det regner vi med at VG er i gang med. Et nytt overraskende vendepunkt kommer snart. For her er det mer å hente.

La oss bare være ærlige på at det er blitt underholdning nå. Fordømt god underholdning.