Verdidebatt

Mellom lydighet og fellesskap

Det er ikke de store konfliktene som bør bekymre oss mest, men de små. De som får lov til å utvikle seg over tid, sakte.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

‘Skal du jobbe i kirken, må du tåle å stå i vedvarende konflikt uten å gjøre det til en hovedsak’. Omtrent slikt ordla Per Arne Dahl seg til oss som tok avsluttende practicum ved Menighetsfakultetet høsten 1994. Fortsatt husker jeg følelsen som meldte seg, innvendingene. «Det kan da ikke stemme, er det slik det er å jobbe i kirken?» 24 år senere er det ikke vanskelig å gi Dahl rett. Nå vet jeg av egen erfaring at det var en realistisk tilnærming han la for dagen, og rettet oppmerksomheten vår mot.

I kirken forekommer det ofte konflikt og spenning. Ikke bare over store og viktige ting, men også over tilsynelatende små. Ja, kanskje særlig det. Derfor er det ikke de store konfliktene som bør bekymre oss mest, men de små. De som får lov til å utvikle seg over tid, sakte, fram til de plutselig treffer en menighet med full styrke. Det var det en kollega reflekterte over for litt siden, hvordan forhold som egentlig burde være av mindre betydning viser seg å gi næring til en konflikt som vokser og antar proporsjoner en ikke skulle tro var mulig. Ikke underlig at samtalen munnet ut i spørsmålet: «Hva er det med kirken?»

Les også: To prester må forlate Spjelkavik

Systematisk konfliktvegring. 

Mange konflikter i kirken får lov til å løpe uten at de blir tatt ordentlig tak i. En systemisk form for konfliktvegring synes å gjøre seg gjeldende. Nærmest som om en sier til seg selv at det virkelig ikke kan være så ille. Men når konfliktene endelig blir forsøkt tatt tak i, har det ofte gått lang tid, for lang tid. Fordi en ofte undervurderer hvor fort en konflikt kan eskalere og få feste, skapes det også inntrykk av at det nesten er umulig å løse den. Naturlig nok, for jo lenger tid som går jo mer legger de involverte inn av personlig prestisje og engasjement, følelser og stolthet.

Menneskelig fellesskap uten konflikt eksisterer knapt. Spørsmålet er hvordan den håndteres. Paulus' utsagn til galaterne er rett fram: «Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke eter hverandre opp!» Han har sett nok i Galatia og de andre menighetene til å skrive når og ikke hvis. Heller ikke fellesskapet av disipler var et fellesskap uten konflikt. Jo tydeligere profil, jo skarpere skygge. Alle kloster- eller kommunitetsregler bygger på innsikten at veien til fellesskap ikke er uten farer eller omkostninger. Menneskelig adferd kan både bygge opp og rive ned.

Lydighet og fellesskap. 

I Benedikt av Nursias regel, 5. kapittel – om lydigheten, forekommer det latinske ordet murmurnatio. Det lar seg vanskelig oversette til dagligdags norsk, men ordet sier noe grunnleggende om hvordan Benedikt forstår forholdet mellom lydighet og fellesskap. Bakgrunnen for ordet har Benedikt fra 4. Mosebok 14,2 hvor det står: «Alle israelittene murret av misnøye mot Moses og Aron». I norske oversettelse har murmurnatio blitt forstått som surmuling, motvilje, protest og vrangvilje. Benedikt bruker det både som verb og substantiv. Noe en gjør og noe en er. Innholdsmessig relaterer ordet til holdningen lydigheten formes av. En overfladisk, negativ holdning, en innstilling som ikke kommer direkte fram i dagen, men like fullt er en kontraproduktiv form for lydighet. Liggende som en understrøm i nær sagt alt en person foretar seg, en vedvarende klaging, en væremåte som til sjuende og sist ødelegger fellesskap og relasjoner. Den settes aldri ord på i fellesskap med mange andre, men kun i nærvær av et fåtall personer. Der henter den sin næring.

Slik skapes en lavintensitetskonflikt som løper uten at den blir erkjent eller tatt tak i. Og nettopp det er hensikten. Den eller de som orkestrerer denne typen adferd vever konflikt inn i fellesskap og relasjoner med et finmasket, nesten usynlig nett som blir til i det stille. Hvis adferden i tillegg begrunnes med en ferniss av kristelighet eller ord om at en gjør det fordi en vil andre vel, framstår det hele som nokså uangripelig. Men det er nettopp manglende selvinnsikt som gjør det mulig å handle sånn. Ikke sjelden er viljen og evnen til å innse hva en slik type adferd gjør med et fellesskap mangelfull, som oftest er den fraværende. Benedikt har pekt på noe grunnleggende, det er denne formen for lavintensitetskonflikt et felleskap er mest sårbar for.

Les også: Biskop til læstadianerne: –Kvinner er prester. Punktum

Konfliktsøkende?

Om det er konfliktvilje eller konfliktuvilje som ødelegger mest i og for kirken bør det snakkes og samtales om. Ikke minst kombinasjonen av konfliktsøkende og konfliktsky mennesker i en og samme organisasjon – kan de to personlighetstypene bidra til å forsterke konflikter og konfliktnivå?

Antakelig må det være noe ved budskapet kirken forvalter som virker tiltrekkende på begge personlighetstypene. På den ene siden kan det innby til, og legitimere konfrontasjon. På den andre siden kan budskapet legge fundamentet for et aktivt arbeid for forsoning.

Sitt mest ekstreme uttrykk får denne spenningen når et menneske som finner glede i, og henter energi fra å stå i konflikt arbeider sammen med en konfliktsky kollega (eller overordnet leder) som opplever alle former for konflikt som krevende og utarmende. Den ene trives med denne formen for relasjonell og emosjonell ekstremsport mens den andre opplever enhver konflikt som truende, en tilstand som må unngås for nesten enhver pris. Sjelden eller aldri vil en konflikt bli sett på som en erfaring som potensielt sett kan lede til vekst og personlig modning.

Les også: Flere fra venstresiden søker mot kirken: – Folk som tidligere har følt seg skviset ut.

I forsoningens tjeneste.

Som utsendinger for Kristus, står kirken i forsoningens tjeneste. Men forsoning kan bare skje der hvor årsakene til konflikt virkelig kommer for dagen. Sannheten er den at konflikter ikke bare skyldes det som blir gjort, unnlatelsessyndene veier mang en gang like tungt. Vegring mot å gå inn i konflikter kan være ødeleggende på samme måte som aktivt konfliktbyggende handlinger. Å stå i forsoningens tjeneste er å være aktiv, proaktiv, med et særlig blikk for det som potensielt sett kan lede til konflikt eller forsterke den. Når det dreier seg om konflikter er grunn til å spørre: «Hva er det med kirken?»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt