Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Ditt ubotferdige hjerte

Om Trond Giske vil opp fra knestående, må han bruke mindre tid på de tingene han muligens kan ha rett i.

Publisert: 24. feb 2019  /  2693 visninger.

Pelagia het hun, og hun var stjernen på det lokale teateret i Antiokia i Syria på 400-tallet. Folket kalte henne Margarita, som betyr perle, for hun var «djevelens juvel» og hver dag hadde hun nye elskere. 

Men én dag kom ånden over henne, og hun oppsøkte biskopen, Nonnus av Edessa. Han døpte henne, og tre dager senere ga hun vekk hele formuen sin. Deretter dro hun ut i ørkenen for å leve et asketisk liv i bønn og stillhet. Hun kalte seg Pelagius og ble kjent som «den skjeggløse munken». Først etter sin død ble identiteten hennes avslørt. I dag er hun Pelagia den Botferdige og skytshelgen for skuespillere og botferdige syndere.

 

Etterklang

Botferdig er den som erkjenner sin synd og er villig til å gjøre bot. Det er et ord som knapt brukes lenger, men som ikke blir borte av den grunn. Selv om det ikke benevnes direkte, så henger det og dirrer, som en uuttalt, kulturell forventning. Tilgivelse venter – for den som gjør bot. Den ubotferdige, derimot …

To som har fått et hastekurs i dette den siste uken er politiker Trond Giske og komiker Ørjan Burøe. Etter å ha «forulykket» i hvert sitt metoo-havari har de begge gjort mer eller mindre oppriktige forsøk på å gjenvinne det tapte. I begge tilfeller har det blitt med forsøket. 

I Burøes tilfelle fordi han underslo store deler av det han skyldte å be om unnskyldning for, og attpåtil var umusikalsk (opportunistisk) nok til å plassere syndsbekjennelsen innenfor rammen av en produktlansering. Og i Giskes tilfelle fordi han ennå har til gode å vise at han har lært noe som helst. Og dette handler ikke om den beryktede «dansevideoen». Dansevideoen er bare en påminnelse om hva han har brukt de siste 13 månedene på.

 

Mytji alkohol

La oss ta det fra begynnelsen. 25. januar 2018 ferdigstilte Arbeiderpartiet behandlingen av varslene mot Trond Giske. De konkluderte med at han i flere tilfeller hadde brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering. Stikkord var unge kvinner, asymmetriske maktforhold og «mytji alkohol». Konsekvensen var at de tok fra ham nestledervervet. 

Konfrontert med dette kunne Giske valgt å gå den botferdiges sti. På veien kunne han studert øvelsene som Pelagia foreskriver. Men Giske ville ikke til Canossa; Giske skulle ha omkamp. Ifølge advokaten hans, Christopher Hansteen, var han nemlig blitt utsatt for et «markant brudd på et grunnleggende rettsstatsprinsipp». Ti måneder senere (23. oktober 2018) var kontradiksjonen klar. I et mer enn 70 sider langt dokument tok Giske og advokatene hans til orde for en ny behandling av Giske-saken.

Så sent som for tre uker siden (7. februar) gjentok Giske den samme appellen i en Facebook-post. Trond Giske var urettmessig behandlet, og moderpartiet bør gjøre om på vedtaket sitt: «Slik jeg ser det, tilsier den nye informasjonen at konklusjonen fra 25. januar 2018 om brudd på partiets retningslinjer bør omgjøres.» 

 

Krever unnskyldning

Dette er altså hva Giske har prioritert å bruke kreftene på det siste året. Der tilgivelse handler om å gjenopprette en ødelagt relasjon til ofrene, har Giske prioritert arbeidet med å gjenopprette en urett som angivelig har rammet ham selv. Den siste forurettelsen kommer angivelig fra VG, som Giske nå krever en unnskyldning fra.  

Så kan det hende at VG-saken om «dansevideoen» aldri burde vært publisert. Men om Giske skal ha noe som helst håp om å gjenvinne folkets tillit, må han begynne å bruke mindre tid på de tingene han muligens kan ha rett i – og mer tid på å erkjenne egne feilsteg. Retthaveri har aldri reparert en eneste relasjon.

Jeg er ikke den første som observerer dette. «Hvorfor bruker han ikke noe tid på å vise at han forsøker å lære av situasjonen?» skriver Nils August Andresen i Minerva. «I stedet bruker Giske tiden på å føle seg urimelig behandlet.»

 


Den ubotferdiges tragedie

Det mest forunderlige er at Giske vet alt dette fra før. Han har sikkert ikke hørt om Pelagia den Botferdige, men han kjenner reglene og vet at det eneste som nytter er å legge seg flat. Taktikeren Trond Giske ville derfor sett seg tjent med å etterape den kulturelle forventningen om botferdighet. Det store spørsmålet er hvorfor han lar være. Hvorfor vil ikke Giske engang spille botferdig? Hvor blir det av det iscenesatte intervjuet der han forteller om vekst og erkjennelse gjennom anger, bot og sjelegransking?

Svaret er kanskje så enkelt som at han ikke får det til. At stoltheten står i veien. Dette er den ubotferdiges tragedie, som forespeiles allerede i den gamle boka: «Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag.»

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
27 dager siden / 2693 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
16 dager siden / 2527 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 2335 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 2122 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1512 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
30 dager siden / 1460 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere