Å være bare prinsipiell holder ikke

Espen Ottosen sier i VL 19.02 som svar på Alf Gjøsunds tidligere innlegg, at han "ikke sitter med et konkret lovforslag" og at kristne ledere bør vokte seg for å gå dypt inn i pragmatiske og juridiske diskusjoner om hva slags abortlov som er realistisk". Han mener at kirkeledere først og fremst skal argumentere prinsipielt og holde fram menneskeverdet.

Nettopp dette er noe av problemet med lovmotstandernes ståsted. De vil ikke være konkrete. De vil unngå å komme fram med et konkret alternativ til dagens ordning. De vil bare være prinsipielle.

En slags feighet

Selvfølgelig kan de være konkrete hvis de vil. Selvfølgelig kan de eventuelt innhente juridisk bistand til å formulere sine forslag i en realistisk form. Hvis man ikke vil gjøre dette, er det etter mitt syn en slags feighet. Det blir å overlate ansvaret for å finne løsninger til oss andre som også ser på abort som noe uønsket, men som likevel erkjenner at vi må ha en lov og aksepterer den vi har. Tross alt.

Når man prinsipielt løfter fram menneskeverdet, når vern om det ufødte liv løftes fram, når fosterets rettsløshet løftes fram, stikker det i hjertet på de aller fleste av oss. Igjen føler vi sterkt at abort er noe uønsket. Likevel er det noen ganger nødvendig. De aller, aller fleste er enige om det. Derfor trenger vi en lov som bl.a. sier noe om NÅR, under HVILKE BETINGELSER og om HVEM som skal ta avgjørelsen. Som biskopene sier, "Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang".

Nå har vi en lov som er et kompromiss mellom en rekke ulike hensyn. Den er ikke perfekt, og jeg respekterer selvsagt at noen ikke er enige i den. Men da må jeg kunne forvente at motstanderne av den kan være rimelig tydelige på hva de vil endre. Til hva? Jeg forventer i alle fall skisser og utkast til endringer og alternativer. Jeg kan ikke godta at de bare vil være prinsipielle. Det blir for enkelt. Altfor enkelt.

Hvem skal ta beslutningen?

Er kristne ledere og andre uenige i dagens lov, må de si hva de vil forandre. Vil de frata kvinnene det endelige ord, så må de våge å si det. Dersom de ønsker at nemder skal ta beslutningen, må det sies tydelig og konkret. Dersom man mener at 12. uke er for sent, må et annet tidspunkt foreslås. Dersom man mener at grunner for å ta abort skal være færre og strengere, må det konkretiseres. Dersom de mener at fosterets rettsvern må heves, må det sies hvordan det kan gjøres.

Ikke å ville konkretisere, er å få oss andre til å sitte igjen med ansvaret og smerten. Å bare snakke prinsipielt er egentlig å stikke seg unna det vanskeligste, nemlig det å omsette det prinsipielle til noe praktisk gjennomførbart. Et etisk dilemma må håndteres, og da holder det ikke å bare holde fanen høyt.