Verdidebatt

Hvem er da et menneske?

Vi trenger flere som arbeider for et større vi. Kirken må stå fremst i den kampen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Når dere har hørt alt dette, kan dere velge å se den andre veien, men dere kan aldri mer si at dere ikke visste noe.»

William Wilberforce visste at han utfordret sterke krefter da han gikk på talerstolen i det britiske parlamentet en aprildag i 1791. Men den unge parlamentarikeren fra Yorkshire visste med seg selv at han kjempet en god og rettferdig sak. Wilberforce ville avskaffe slavehandelen der millioner av slaver ble sendt med skip over Atlanteren. Overfarten var farlig og en lidelse for menneskene ombord. Nesten to millioner døde i skipenes lasterom. 

Da Wilberforce noen år tidligere som 21-åring ble valgt inn i Parlamentet hadde han, som de fleste andre i samtiden, ansett slaveriet som en naturlig del av jordelivets orden. Slaveriet var godt innarbeidet, og de færreste stilte spørsmål ved det. Mange mente at slaveriet var en del av Guds plan for menneskeheten. Det var vanlig å tenke at slavene hadde det best når de var i hvite slaveeieres varetekt. I tillegg hadde slavehandelen stor økonomisk betydning for Storbritannia. Det britiske imperiet var «bygget på ryggen til slaver». Både slavehandelen og inntekter fra slavenes arbeid bidro til økonomisk utvikling og industrialisering. Det krevde mot å røre ved slavehandelen.

Etter noen år som parlamentsmedlem gjennomgikk William Wilberforce en religiøs oppvåkning som skulle komme til å prege hans politiske synspunkter resten av livet. Mens den etablerte kirken og mange kristne i samtiden brukte bibeltekster for å forsvare slaveriet, konkluderte Wilberforce med at slavehandelen var i strid med kristen etikk. Gjennom kontakt med den gryende abolisjonist-bevegelsen fikk han høre om slavenes lidelser. En av abolisjonistene, Thomas Clarkson, hadde samlet inn informasjon ved å snakke med øyenvitner på slaveskipene som lå til kai i England. Han kjøpte også utstyr som var i bruk på skipene, som håndjern, lenker og brennemerkere. For alle som ville se, var det åpenbart at slavene hadde det forferdelig under transporten. 

I dag vet vi at slavehandelen forårsaket enorme menneskelige lidelser. Millioner av afrikanere døde i kriger og slavejakt før de i det hele tatt nådde slavemarkedene. I Øst-Afrika ble mellom 9 og 12 millioner slaver solgt til de arabiske landene. I Vest-Afrika ble slavene solgt til den nye verden. Så mange som 12,5 millioner slaver ble sendt over havet.

Abolisjonistene overbeviste Wilberforce til å ta opp saken i Parlamentet. I 1789 fremmet Wilberforce det første lovforslaget. I en tre timer lang tale gikk han til angrep på det umenneskelige slaveriet og lovet å vie sitt politiske virke til å stanse det: «Så snart jeg kom så langt i min undersøkelse av slavehandelen, det bekjenner jeg til deg, sir, så enorm og grusom, så utilgivelig fremsto slavehandelen for meg at jeg var fullstendig overbevist om at jeg måtte bli abolisjonist. En forretning basert på skjensel, og utført på denne måten, måtte stoppes, uansett politiske innvendinger, uansett konsekvenser. Fra da av besluttet jeg at jeg ikke ville hvile før jeg hadde klart å avskaffe slaveriet.»  

Nå, to år senere, appellerte William Wilberforce både til parlamentsmedlemmenes hoder og hjerter. Men selv om han hadde sikret seg støtten fra sin gode venn og statsminister William Pitt den yngre, lot ikke Parlamentet seg overbevise. Flertallet valgte å se en annen vei.

Gjøre flere til mennesker 

Da USA i 1776 erklærte seg uavhengig av den britiske tronen, var en stor andel av landets befolkning slaver. Og økonomien i det nyfødte landet var helt avhengig av slavenes arbeidskraft. Denne mørke realiteten hindret ikke the Founding Fathers i å skrive en svært progressiv uavhengighetserklæring. Den banebrytende teksten, som var ført i pennen av Thomas Jefferson, er preget av opplysningstidens idealer om menneskeverd og individuelle rettigheter. Åpningsordene er en av verdens mest kjente setninger: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness».

Uavhengighetserklæringen var et forbilde da den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble utformet i revolusjonsåret 1789. Også riksforsamlingen på Eidsvoll lot seg inspirere av USAs grunnlovsfedre da den norske grunnloven ble forfattet i 1814.

Uavhengighetserklæringen ble enstemmig vedtatt av representanter for de 13 statene som den gang utgjorde Amerikas forente stater. Ingen var uenige i at «alle mennesker er født like». Ingen protesterte mot alle mennesker har «fått visse umistelige rettigheter av sin skaper». Likevel gikk det nesten et århundre før slaveriet ble avskaffet over hele USA. Slaveskipene fortsatte å komme i mange år. Hvordan var det mulig? Hvordan kunne den progressive uavhengighetserklæringen eksistere side om side med slaveriet? 

Slaveriet kunne bare bestå fordi mange av grunnlovsfedrene ikke regnet slavene som «mennesker». Det var ikke «født like», som sine hvite slaveeiere. De var ikke utstyrt med noen umistelige rettigheter. De hadde ikke noen naturgitt rett til liv, frihet og å søke lykken. Slavene var ikke mennesker. Derfor kunne man i det ene øyeblikket snakke varmt om alle menneskers likeverd og i det neste forsvare det undertrykkende slaveriet.

William Wilberforces kamp handlet om mer enn å avskaffe en samfunnsordning og trosse økonomiske interesser. Det handlet dypest sett om å gjøre flere til mennesker. 

Bestridte mennesker  

Hvem er et menneske?

Historien har vist oss at det ikke er likegyldig hva vi svarer på akkurat dette spørsmålet. 

I utgangspunktet skulle det være enkelt å besvare. Naturvitenskapen har for lengst definert hva et menneske er, når det begynner og når det slutter. Et menneske er en levende organisme med den genetiske koden til arten Homo sapiens.

Likevel har dette har aldri vært noen garanti for å bli regnet som et medlem av menneskeheten. Mange har blitt og blir definert utenfor det menneskelige fellesskapet selv om de tilfredsstilte de «formelle» biologiske kravene. Kampen om hvem som skal defineres som menneske har preget hele menneskehetens historie. Slaver, kvinner, «underlegne raser», funksjonshemmede og spedbarn er noen eksempler på grupper som i visse epoker og i noen samfunn ikke ble regnet som fullt ut menneskelige. Og stadig pågår det en debatt om hvem som kvalifiserer til status som menneske. I boken What is a human? (2016) kaller den amerikanske sosiologiprofessoren John H. Evans dem for «bestridte mennesker». «Bestridte mennesker» er ifølge Evans «enheter» som av minst én utbredt antropologi (lære om mennesket) ikke regnes som mennesker. 

Diskusjonen om hvem som er et menneske, har endret seg siden slavehandelens tid. FNs menneskerettighetserklæring representerte et paradigmeskifte i så måte. Verdenserklæringen var på mange måter en respons på ideologier som hadde bestridt menneskers menneskelighet. Menneskerettighetene slår ettertrykkelig fast at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter» og at det ikke skal gjøres forskjell på grunn av «rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold». I samfunn der ideen om menneskerettigheter står sterkt, slik tilfellet er i de fleste liberale demokratier, finnes det i dag ingen antropologier med bred tilslutning som bestrider at et menneske er et menneske, uavhengig av deres tilhørigheter og ytre egenskaper.

Dette betyr ikke at det har blitt etablert en konsensus om hvem som er mennesker. Også i dag gir ulike antropologier forskjellige svar på hvilke «enheter» som kan defineres som et menneske. Men de bestrides på et annet grunnlag. Før ble menneskers menneskelighet ofte bestridt ut fra hvordan et menneske så ut, levde, snakket og ba. I dag dreier uenigheten seg i stor grad om hvor utviklet og funksjonell en «enhet» må være, både fysisk og psykisk, for å kunne regnes som et menneske. 

Det handler om menneskelivets grenser. Vi blir ikke enige om når et menneske blir et menneske. Og vi strides om når et menneske slutter å være menneske.

Naturvitenskapen opererer med klare grenser for menneskelivet. Menneskelivet begynner med befruktningen, i det øyeblikket den genetiske koden settes, og avsluttes når virksomheten til cellene og organene i menneskekroppen, fremfor alt hjernen, dør. 

Når vi likevel ikke er enige om når et menneske begynner og når det slutter, skyldes det at mange legger til grunn at man må være en person for å bli regnet med i det moralske fellesskapet menneskeheten. Og en person er ikke identisk med den levende organismen med den genetiske koden til Homo sapiens. For å være en person må man være i besittelse av visse menneskelige karaktertrekk. Trekkene er gjerne knyttet til menneskets kognitive og mentale evner, slik som bevissthet og selvbevissthet, evnen til å ønske og uttrykke interesser, muligheten til å kjenne smerte og oppleve lykke, være i stand til å kommunisere med andre og så videre.

Denne forståelsen av hvem som er et menneske ekskluderer en lang rekke «enheter» fra det menneskelige fellesskapet. Alle menneskelige organismer uten selvbevissthet og evne til å uttrykke interesser og følelser blir bestridte mennesker. Dette kan gjelde alt fra ufødt liv til spedbarn og voksne mennesker med permanent sterkt nedsatt kognitiv og mental kapasitet. De som bestrider disse «enhetenes» menneskelighet, vil mene at de ikke har rett på den samme behandlingen som fullverdige medlemmer av menneskeheten har. De bestridte menneskene har ikke menneskerettigheter og følgelig heller ikke rett til liv. 

En åpenbar fare ved å begrense medlemskapet i det menneskelige fellesskapet til «personer», er at det ikke er mulig å lage noen objektive kriterier for hvem som er personer. De forsøkene som er gjort på å lage slike kriterier, viser at de er vanskelige å anvende i praksis. Grensetilfellene vil være mange. Det ville uansett være umulig å skape konsensus rundt en slik «kravspesifikasjon». Siden definisjonen av «person» er uavklart, åpnes veien for at den enkelte moralfilosof og politiker selv kan definere hvem som er en person, og dermed et verdig medlem i det menneskelige fellesskapet. Og det er slett ikke alle som ønsker å utvide forståelsen av hva et menneske er. Det er de som ønsker å innsnevre forståelsen som er på offensiven.

Erfaringen viser oss at likeverdet har de beste vilkårene når vi har en rausest mulig definisjon av hvem som er menneske. Ved menneskelivets yttergrenser vil det alltid oppstå etiske dilemmaer og finnes motstridende interesser. Poenget her er ikke å late som om de ikke finnes. Men i dagens debatt om sortering er det mange sterke stemmer som vil gjøre flere til bestridte mennesker. Som vil definere flere utenfor. Og det vil være farlig om de lykkes. For de menneskene som havner utenfor vårt moralske fellesskap, har ikke menneskerettigheter og samme krav på beskyttelse som andre. Livene deres kan brukes som et middel. Og man vil ikke bruke store ressurser på å gi dem et godt liv. Det er på ingen måte likegyldig om vi søker å ekskludere eller inkludere flere i det menneskelige fellesskapet. 

Trenger alle som vil jobbe for et større vi 

William Wilberforce ga ikke opp kampen for å avskaffe slaveriet og utvide det menneskelige fellesskapet. Han fortsatte å fremme forslag hvert eneste år. Og i 1807 lyktes endelig han og de andre abolisjonistene. 25. mars ble An Act for the Abolition of the Slave Trade vedtatt i Parlamentet. Slavehandelen ble forbudt i det britiske imperiet, og loven oppfordret også britiske myndigheter til å presse andre land til å følge etter.

Den nye loven gjorde slavehandelen ulovlig i det britiske imperiet, men den satte ikke fri de slavene som allerede fantes. William Wilberforces misjon var dermed ikke fullført. Han fortsatte å jobbe ufortrødent for å få gjennom en lov som satte en absolutt stopper for slaveriet. Wilberforce hadde fortsatt ikke nådd målet sitt da han måtte trekke seg fra Parlamentet i 1825 på grunn av dårlig helse, men andre abolisjonister fortsatte kampen. Og i 1833 vedtok Parlamentet Slavery Abolition Act som avskaffet slaveriet over hele det britiske imperiet. William Wilberforce døde bare noen få dager etter denne seieren.

Menneskelige fremskritt dreier det seg ofte om at enkeltpersoner eller bevegelser har lykkes med å utvide forståelsen av hvem som er et menneske. De som bidro til at «enheter» gikk fra å være bestridte til å bli ubestridte mennesker, får som regel sin historie skrevet med gullskrift.

I dag er William Wilberforce en helt. Historien om hans kamp mot slaveriet er filmatisert i Amazing Grace (2006). I samtiden var imidlertid engasjementet hans uglesett, også av liberalere som var fulle av mistro til den verdikonservative Wilberforce. Mange så hans engasjement for slavenes menneskeverd som en trussel mot den naturlige samfunnsordenen. Som så mange andre som oppdager og påpeker urettferdighet i samfunnets blindsone, ble Wilberforce av mange oppfattet som både fundamentalistisk og revolusjonær.

De siste dagene har jeg tenkt at vi trenger mennesker som Wilberforce også i dag. Som våger å utfordre vedtatte sannheter. Som tør å pirke borti forestillinger om bestridte mennesker, selv om det kan være ubehagelig. Som alltid arbeider for et større vi.

Kirken bør stå fremst i denne kampen.

Erik Lunde,

forfatter av boken "Uønsket"

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt