Bispemøtets uttalelse – litt til ettertanke

Mange har uttrykt sorg, ja, forferdelse over uttalelsen om abort fra Bispemøtet i Den norske kirke (Dnk). Jeg hører også til blant dem. Ser man dette i et bredere kulturelt og ­samfunnsetisk perspektiv, er det all grunn til dyp bekymring. Katolikker har vist til den skandinaviske bispeuttalelsen fra 1999, som er god. Også fra biskopene i Dnk kom det ­solide uttalelser på 1970-tallet. Man har vist til Børre Knudsen, Per Kørner og ­Ludvig Nessa og ­deres engasjement.

Ettertanken siger nå inn over meg litt ­etter litt. Sterke krefter i kirkefolket ble utløst til kampen mot fri abort ut over på 1970-tallet. Da Per Lønning forlot sin bispestilling i 1975, samlet det mange innen kirken. Denne ­bevissthet var lenge levende. Men etter hvert mistet mange gnisten. Jeg vil se bispemøtets uttalelse som et genuint uttrykk for den ­(filosofiske) og teologiske profil som kjennetegner Dnk. Dette er ideologien hos dem som har den kirkelige makten. Vil man nå resignere og la seg nøytralisere?

Det som ikke ble gjort under de 30 år som er gått siden 1970-tallet, er at man unnlot å gå ned til fundamentene for proabort-standpunktet. En slik analyse er nødvendig og dens konklusjoner må formidles til de mange. Uten en slik teologisk og filosofisk opprustning blir det med de sterke reaksjoner en begrenset tid.