Ola Didrik saugstad

12

Abort i en ny tid

Abortdebatten på 70-tallet var hard. Men dagens abortdebatt er om mulig enda hardere.

Publisert: 24. feb 2019

15. februar uttalte ­biskopene seg om abort og beklager at de «i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i.»

Betyr dette at kirkens tradisjonelle abortsyn om vern av fosteret er under press? Det kan virke­ slik. Intervjuet i Vårt Land 16. ­februar med to kvinnelige prester som begge mener det er vanskelig å være feminist og kristen i abortdebatten, bekrefter det. Dette blir enda sterkere understreket når to kvinnelige biskoper går inn for selvbestemt abort. Dette reiser en rekke spørsmål. Et av disse er om Norges abortlov er en god lov, et annet er hva selvbestemt abort betyr i dagens situasjon.

Les mer: – Vi har vært tause for lenge, sier preses i Den norske kirke (Dnk), Helga Haugland Byfuglien.

Unnskyldning på sin plass. 

I desember 2015 skrev jeg en kronikk i Vårt Land hvor jeg etterlyste en unnskyldning fra kirken til ugifte mødre. Det var riktignok ikke bare kirkens folk som gjorde det vanskelig for mange ugifte gravide og enslige mødre. Men kirken burde vært i fremste linje for å verne disse. Jeg er lite i tvil om at kirkens røst i abort­debatten da hadde hatt tyngre vekt.

Men om biskopene trenger å unnskylde sine holdninger fra abortdebatten på 70-tallet, er jeg slett ikke sikker på. Tvert om mener jeg at biskopene hadde sviktet sin oppgave hvis de i den situasjonen ikke hadde stått opp for det ufødte barnet. Tonen fra dem som ønsket å innføre selvbestemt abort var rå og unyansert. Et foster var å ligne med en celleklump. Alle som hadde innvendinger mot dette ble stemplet som kvinnefiendtlige. Både ­leger og prester mistet jobben, og ­andre som protesterte på en slik fremstilling av fosteret, er blitt frosset ut fra posisjoner i årtier.

De så nøden. 

Det står respekt av hoveddelen av abortmotstanden den gangen. Hvis biskopene ikke hadde stått opp, hadde de sviktet sitt kall som biskoper og som kirke­. Riktignok kunne kvinnens situasjon vært bedre ivaretatt, samtidig som det må understrekes at det nettopp i kristne kretser ble startet arbeid for å støtte og veilede gravide kvinner. Mange prøvde å hjelpe fordi de så nøden gravide kvinner kunne være i.

Selv har jeg i mitt engasjement om abort og bioteknologi i mer enn 40 år prøvd å understreke at det ofte er to svake parter som står mot hverandre i vanskelige bioteknologiske spørsmål. Den etiske utfordringen blir å finne den rette balansen, samtidig må de aborter som utføres gjøres så trygge som mulig. Mitt utgangspunkt er at abort representerer en nødvergesituasjon. Det er dette dilemmaet en god abortlov og et godt samfunn må avspeile. Men hvordan og hvem som skal definere det, kan og bør diskuteres. Kvinnens ord bør imidlertid veie tungt.

Er det grunn til å reagere på at enkelte biskoper og prester nå støtter «selvbestemt abort». Er ikke det å svikte kirkens oppgave med å forsvare det vergeløse livet og å dolke kirkens abortkamp i ryggen? Et spørsmål er om ­dagens abortlov tar vare på selvbestemmelsesprinsippet. Vi vet at loven bidrar til å sette mange kvinner under press fra partner og familie. Heller ikke helsepersonell er alltid nøytrale. Jeg har selv sett det på nært hold. Selv finner jeg det svært vanskelig å støtte selvbestemmelsesprinsippet slik dagens abortlov er formulert. Grunnen til det er at loven ikke gir fosteret noen som helst rettigheter de første 12 uker. Loven reflekterer ikke abortspørsmålets dilemmaer.

En annen svakhet er at ­dagens abortlov potensielt åpner for en praksis som mange vil finne uaksep­tabelt etter hvert som man kan avdekke flere og flere sykdommer, tilstander og egenskaper til et foster på et ­tidlig ­stadium i fosterlivet. Jeg har i mange år hevdet at de som tror man kan regulere seg bort fra slik tidlig diagnostikk, stikker ­hodet i sanden.

Nylig fremmet Arbeiderpartiets­ nestleder Hadia Tajik i en artikkel­ i Aftenposten et abortsyn som åpner alle sluser på dette­ feltet. Tajik skriver også: «Etter dette har det bare vært temmelig ­ytterliggående aktører som har snakket om ‘fosterets rettsvern’, fordi – alle moralske dilemmaer til tross – så er kvinnen som bærer­ barnet, den nærmeste til å vurdere hva som er rett i hennes situasjon. Hvis hennes rolle ikke blir anerkjent, så er realiteten at hun blir betraktet som en livmor, og ikke en person med hjerte og hjerne.» (Aftenposten 2. februar)

Les også: Mens Aud Tønnessen mener Den norske kirke for første gang tar et oppgjør med sin egen motstand mot kvinnefrigjørelsen, mener Sofie Braut at biskopene misforstår sitt oppdrag.

Respekt. 

En god abortlov må imidlertid reflektere fosterets rett til liv – også de første 12 ukene av svangerskapet. Det betyr ikke at vi skal opprette syke­hus­ for ­befruktete egg, men at også et tidlig embryo skal ­behandles med respekt. Abort­loven viser manglende respekt for livets begynnelse. Med de vide konsekvenser dette kan ha for samfunnsutviklingen er det derfor uforståelig at to biskoper kan være så ureflekterte å støtte­ selvbestemmelsesprinsippet slik loven formulerer det. Skjønt det er forskjell på å støtte selvbestemmelse når man hevder­ fosteret er en celleklump og når man understreker det alvorlige dilemmaet en abort representerer.

Abortdebatten på 70-tallet var hard. Men dagens abortdebatt er om mulig enda hardere. Vi som ikke uforbeholdent støtter ­dagens lov blir karakteriserte som ekstremister, blant annet av Arbeiderpartiets nestleder. Motstand skal tvinges til taushet. Både Ap og SVs representanter bruker svært sterke ord mot en lovendring som gjør at tvilling­abort kun kan utføres ­etter nemdbehandling. Foster­reduksjon er en praksis som mange med rette har reagert på.

Grensesteiner flyttes. 

Det er forøvrig tankevekkende å se hvor fort opinionen svinger i denne saken. Det er også interessant at de abortliberale går i demonstrasjonstog for å bevare abortloven for i neste omgang fremme forslag om å øke selvbestemmelsen utover 12 uker. «Når grenser flyttes» het en kronikk om abort jeg skrev i 1975. Den siste tiden har vi sett hvor raskt grensene flyttes.

Vi lever i en verden hvor fosteret er utsatt for mye grusom behandling. En kirke som ikke tar ansvar for å bekjempe dette, svikter sin oppgave. Abortlovgivningen er viktig ikke bare på grunn av det ufødte liv og kvinners rettigheter, men fordi den signaliserer hva slags samfunn og hva slags menneskesyn vi ­ønsker skal styre oss. Det bør biskopene ta inn over seg.

Les også: Bak biskopenes uttalelse om abortdebatten skjuler det seg ulike syn på selve abortloven.

10 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere