Verdidebatt

Biskopene og det femte budet

Budene som Moses fikk av Gud har i årtusener stått som nødvendige stabbesteiner langs livsveien for å hindre at menneskeheten går i grøfta. Historien burde har lært oss at det er nettopp det som skjer, når forførere og ledere får med seg massen på å flytte på stabbesteinene eller kvitte seg med dem.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det moderne menneske, som vi liker å kalle oss — vi som lever akkurat nå — har rotet det grundig til for oss på mange felt, ved å leke at mennesket selv er Gud. Forskning har gjort det mulig å gripe inn i livets gang, og forårsake store forandringer. Problemet er at mennesket ikke kjenner sin begrensning og evner ikke å overskue konsekvensene av å bruke alt man har oppdaget og som er mulig å gjøre.

Det femte bud.

Det femte budet lyder: «Du skal ikke drepe». I abortdebatten er det nærmest tabu å bruke ordet drepe. Men det har vitenskapen også bekreftet, at abort er egentlig fosterdrap. For en ukes tid siden kom det en uttalelse fra biskopene i Den norske kirke, som har skapt reaksjoner. Den var ment som et forsøk på å være konstruktive i den debatten som igjen går om abort og abortlov. Det skal ikke underslås at de i uttalelsen sier mye både riktig og viktig om gravide kvinners livssituasjon, særlig alenemødre.

Med henvisning til ny bioteknologi og mennesker med annerledes funksjonsevne enn flertallet, skriver de: «Alle mennesker kan leve fullverdige liv».Men et par formuleringer i biskopenes uttalelse har skapt reaksjoner, fordi de sår usikkerhet om av hva de egentlig mener om vernet av det ufødte mennesket. Tidlig i uttalelsen sier de: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.» I klartekst må det forstås som en støtte for dagens abortlov.

Ekstreme tilfeller. 

I ekstreme tilfeller hvor kvinnen er utsatt for vold, stiller saken seg noe annerledes, men som et generelt utsagn kolliderer det med følgene utsagn lenger ut i uttalelsen: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern» — et vern som samfunnet med dagens abortlov fratar det ufødte barnet.  I kirkens liturgi har vi bønnen: «Hold din vernende hånd over barnet i mors liv». Hva betyr det? Hva mener jeg når jeg er med å be den bønnen?

Jeg tenker slik: «Hjelp oss alle å leve slik at vi ikke bringer oss i en situasjone der vi må velge mellom liv og død for det ufødte barnet. Gi oss alle klokskap og vilje til på beste måte å støtte og forsvare de kvinner som bærer et barn i seg, og de menn som er medansvarlige for at barnet er unfanget, slik at, om de står overfor valget, at mor da til sist kan våge å velge å forsvare barnets liv, og få hjelp til å ta ansvar for det, når det fødes inn i vårt fellesskap.» «Vi vil oppfordre til en bred og saklig, fordomsfri og omsorgsfull samtale om disse spørsmålene fremover, og vil selv forsøke å bidra til den,» avslutter biskopene. Det høres bra ut, men da må deres bidrag til å skape et bedre samtaleklima bli klart og utvetydig, og ikke minst må ord følges av handling.

Kirken og kirkens ledere. 

Vi som er kirken og kirkens ledere må gripe fatt i begrepet «selvbestemt abort». Ordet «selvbestemt» er i beste fall en halvsannhet. Begrepet kamuflerer mye maktutøvelse, utnytting, press og påvirkning som jenter og kvinner utsettes for, både før hun blir gravid, og når hun som siste skanse tvinges til å velge mellom liv eller død for barnet hun bærer. Ingen må la seg forlede til å tro at vi skaper en bedre verden ved å fikse på Guds bud.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt