Heidi Terese Vangen

55

Hellig opprydning

Jeg satte meg ned for å se serien om den japanske ryddeguruen Marie Kondo. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble bitt av ryddebasillen.

Publisert: 22. feb 2019

I hver episode hjelper Kondo en ny
familie med å rydde seg til et liv som gir mer glede. Oppskriften hennes er enkel, men omfattende: Man skal ta ut absolutt alt man eier fra skuffer og skap, holde hver gjenstand i hendene og se om den gir glede. Det som ikke gir glede, lukes ut og gis videre, mens det man vil beholde, skal få en fast plass i hjemmet.

Det oppsiktsvekkende med Kondo er respekten hun behandler hver gjenstand med. Preget av Japans folkereligion shinto betrakter hun alle ting som levende, og hun tror at tingene som fyller et hjem, for ikke å glemme selve huset, har et ønske om å gjøre nytte for seg og hjelpe eieren sin, selv også når den beste hjelpen er å gis videre. Derfor er det ingenting som måkes sammen og slenges krøllet i søppelsekker. Nei, alt som kastes, får en takk for innsatsen først.

For Kondo er denne ryddesjauen en hellig feiring, og begivenheten innledes med et ritual der hun knelende presenterer seg for huset til familien hun skal hjelpe. Dette er ikke akkurat hverdagskost for oss her i Vesten, og derfor har hun måttet tåle en god porsjon latterliggjøring.

Les også: Kritiserer bruk av religion i markedsføring av ryddefilosofi.

Kritikk. 

I hjemlandet blir hun dessuten kritisert for å servere en utvannet form for shinto som reduserer hellige handlinger til huslige plikter, og her i Norge kritiserer religionsforskere apparatet rundt henne for bevisst å bruke religion i markedsføringen så hun skal bli mer spennende for et vestlig publikum (Vårt Land 18.02.).

Det er ikke opp til meg å vurdere hvorvidt hennes praksis er utvannet eller ikke, men hva gjelder de vestlige forskerne, lurer jeg på om problemet er at Kondo ikke er annerledes nok. På én side er hun tilstrekkelig preget av shintoismen til å avvike fra vestlig kultur. På den annen praktiserer hun den ikke i tradisjonell form. Hvilken bås skal hun da settes i?

Jeg har uansett latt meg begeistre av henne. Ikke fordi jeg deler hennes trosforestillinger om tingenes natur, for det gjør jeg ikke. Jeg tror ikke tingene jeg eier lever, og jeg tror ikke de har en intensjon om å hjelpe meg. Derimot tror jeg at Gud, alle tings skaper, ønsker å hjelpe meg. Jeg tror at alle disse tingene som omgir meg, er gitt meg av Gud og at de av den grunn skal behandles med respekt. Ikke for sitt vesen, ikke fordi jeg tror det bor en ånd i dem, men for å ære selve giveren.

For mye av det gode. 

Så er det dessverre slik at alt godt kan perverteres. Hjemmet mitt var fylt av så mange ting at jeg ikke lenger klarte å se hver gjenstand for seg, men de ble til sammen en overflod som ga mer stress enn glede. Og heller enn å lede oppmerksomheten min mot Gud, ble de en distraksjon.

Noen finner sann glede i slik overflod, andre bryr seg hverken fra eller til, og
atter andre kan ta perspektivet til en kristen kritiker jeg leste nylig: Det gikk ikke bare på Kondos animisme som uforenelig med kristendom, men det ble også hevdet at all denne ryddingen vil åpne hjemmet for demoner. Kanskje mener vedkommende at ikke bare lediggang, men også tomme flater er fandens pute?

For min del håper jeg at Gud snarere enn demoner vil fylle de tomrommene jeg har ryddet den siste tiden, for jeg har virkelig ryddet.

Les også: Kombinerer kristne røtter med buddhistisk praksis

Alt mitt tilhører Gud. 

Jeg gjør som 
Kondo anbefaler, holder hver gjenstand i hendene og vurderer den. Det var vanskelig de første dagene, men det løsnet for meg da jeg heller enn å betrakte tingene som mine, begynte å se dem som Guds eiendeler. Alt mitt er lånt av ham. Nå kan jeg spørre ham hvordan han vil jeg skal bruke det jeg beholder, og jeg kan takke ham for alt det andre i tillit til at han finner en bedre bruk for det annensteds.

Jeg innbiller meg ikke at denne oppskriften frigjør meg fra all hang til overforbruk, ei heller at jeg hermed er fri for alt som kan distrahere meg fra Gud, men et steg på veien håper jeg det er. Takket være en japansk dame som snakker med tingene sine.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
1 dag siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere